Hvor mange ganger har vi ikke hørt fra familiemedlemmer, naboer eller kollegaer at «Jeg synes jammen meg vi betaler mye skatt» eller «Det er ikke rettferdig at de får så mye de som ikke bidrar i det hele tatt», uten at vedkommende reflekterer selv over at de som betaler mye skatt også er de som tjener mye penger.

Bygget på slike utsagn, men også debatter som går i media, kan det se ut som om nordmenn bryr seg mest om seg selv og lite om andre. Vi får inntrykk av at hvis noen av oss kan få det bedre, bryr vi oss lite om at det kan gå ut over andre og mer trengende personer.

Disse utsagnene står i skarp kontrast til hva vi finner i eksperimenter der vi kartlegger nordmenns moralske preferanser. Tvert imot er det slik at de aller fleste er villig til å gi penger til en annen person, selv om de ikke kjenner vedkommende og selv om de aldri vil møte vedkommende igjen.

I situasjoner der en person kan diktere hvor stor del av en pott med penger som skal gis til en annen og hvor mye som skal gå direkte til personen selv, viser det seg at man i gjennomsnitt foreslår å beholde mellom 60 og 70 prosent selv.

Dette betyr at egeninteressen spiller en viss rolle. Hvis en kun var opptatt av å opptre på en moralsk eller rettferdig måte, skulle en i gjennomsnitt beholde 50 prosent av pengene.

Likevel – å foreslå at en person som en aldri kommer til å møte, og som en ikke vet hvem er, skal motta 30–40 prosent av totalsummen, vitner om store avvik fra de rene egoistiske økonomiske insentivene («ta mest til seg selv»).

Eksperimenter er en metode som har vært kjent lenge i psykologifaget – og økonomer har særlig det siste tiåret forstått viktigheten av å studere personers avveininger og beslutninger i ulike valgsituasjoner. For eksempel kan økonomiske eksperimenter avdekke hvordan folk gjør avveininger mellom egen vinning og det å opptre på en moralsk måte.

Måten dette kan foregå på, er at personer (barn, studenter eller representative utvalg av den norske befolkning) blir invitert inn i et datalaboratorium der de sitter med en datamaskin foran seg og blir bedt om å ta forskjellige valg. De valgene de tar får konsekvenser for hvor mye de tjener på å delta i eksperimentet.

Et slikt enkelt eksperiment kan være at halvparten av deltakerne blir tildelt rollen som utdeler av pengene, mens resten av deltakerne kun må motta penger. Hver pengeutdeler blir så gjennom weben koblet til en annen deltaker som ikke er utdeler og så bestemmer utdeleren utfallet. Dette er fullstendig anonymt, og selv forskerne som har designet eksperimentet får aldri vite hvem som har valgt hva. Det er i slike enkle eksperimenter at studenter, voksne og barn foreslår å beholde ca. 60–70 prosent selv.

Hvis en tenker på vanlige skattebetalere, så er jo dette i størrelsesorden det en ville betale i skatt (30–40 prosent av egen inntekt). Og tatt i betraktning at skattebetalere faktisk ikke gir fra seg det de betaler i skatt til andre, men derimot investerer dem i forsikring gjennom velferdsstaten, skolegang til sine barn og plass på sykehus og eldresentre når de blir eldre, er det da slik at dagens system underutnytter nordmenns vilje til å opptre som moralske individer i et samfunn?

Eller er det slik at systemet vi har i dag akkurat treffer nordmenns preferanser? Har familiemedlemmer, naboer og kollegaer lite innsikt i hva de faktisk ønsker selv? Eller er det noen røster som høres bedre enn andre, slik at en egeninteressert minoritet oppleves som en stemmegivende majoritet?