Inntektsfordelingen har blitt mer urettferdig de siste tiårene, viser et av våre forskningsprosjekter. Dette til tross for at ulikheten har sunket.

Folk har ulike syn på hva som er en rettferdig inntektsfordeling. Grovt sett kan man dele inn i tre hovedgrupper: de egalitære, de libertanistiske og de ansvarssensitive. Et egalitært  rettferdighetsprinsipp vil alltid framholde at det er rettferdig å dele helt likt, uavhengig av hvem eller hva som har framskaffet ressursene. Motsatt til dette vil et libertanistisk prinsipp framholde at markedet alltid er rettferdig, og at all omfordeling dermed er urettferdig. Den siste gruppen, de ansvarssensitive, vil mene at noen av ulikhetene som markedet frambringer er rettferdige, mens andre er urettferdige. For eksempel kan det være slik at ulikheter som oppstår mellom kvinner og menn (alt annet likt) vil oppfattes som urettferdige, mens ulikheter som oppstår fordi noen jobber mange timer og andre få, oppfattes som rettferdig.

Fra spørreundersøkelser så vel som eksperimenter, vet vi at majoriteten av den voksne delen av befolkningen er ansvarssensitive. Vår studie tar dermed utgangspunktet i et slikt ideal for å vurdere hvor urettferdig inntektsfordelingen i Norge er.

Vi har studert den norske inntektsfordelingen blant dem som arbeider, fra 1986 og fram til 2005. Det vi har valgt å holde folk ansvarlige for i hovedanalysen, er antall timer jobbet per uke, om de jobber i privat eller offentlig sektor, hvor lang utdannelse de har og hvilket fylke de bor i. Altså oppfattes ulikheter som skyldes disse forklaringsvariablene ikke som urettferdige. På den annen side oppfattes ulikheter som skyldes type utdanning, kjønn, innvandrerstatus, hvor man har vokst opp, hvor lang utdannelse foreldre har og IQ/evner som urettferdige.

Til tross for at ulikheten i inntektsfordelingen for den yrkesaktive delen av befolkningen har falt fra 1986 til 2005, har urettferdigheten i samme periode økt. Dette skyldes at folk med like karakteristikker (utdannelse, timer i arbeid og så videre) opplever større grad av ulikhet seg imellom. Dette kan igjen skyldes at der er større grad av fleksibilitet i lønnsforhandlinger, noe som Falch og Strøm skriver om i sin artikkel «Local flexibility in wage setting: Evidence from the Norwegian local public sector». Det skyldes også at kvinner i større grad deltar i arbeidsstyrken og at kvinner i større grad jobber fulltid. Det rettferdige for disse kvinnene ville være at de tjente like mye som menn, men det viser seg at de blir ikke kompenserte i stor nok grad for denne økningen i arbeidsmengden.

Debatten om hva som er rettferdig har hatt en sentral plass i moralfilosofien. Et sentralt syn har vært at man som samfunn bør korrigere for ulikheter som skyldes faktorer utenfor ens kontroll, men ikke korrigere ulikheter som skyldes faktorer innenfor ens kontroll. For eksempel vil et slikt syn innebære at en skal utjevne alle inntektsulikheter som skyldes kjønn, familiebakgrunn, oppvekstvilkår og innvandrerstatus, men ikke utjevne ulikheter som skyldes at folk velger ulikt, for eksempel at noen velger å ligge på stranden, mens andre velger å jobbe. Et slikt rettferdighetssyn er et ansvarssensitivt ideal som kan kalles liberalt egalitært.

Selv om alle skulle være enig i at det liberalt egalitære er et godt prinsipp, kan der være store uenigheter om hva som er innenfor og hva som er utenfor individuell kontroll. Det er vel unødvendig å påpeke at det er vanskelig å måle hva som er frie valg. Er det å ha lang utdannelse innenfor eller utenfor individuell kontroll? Sannsynligvis litt innenfor kontroll og litt utenfor kontroll. Det er rimelig å tro at det som gjør at folk mener ulike ting om omfordeling, og dermed også støtter ulike partier i omfordelingsspørsmål, er at de har ulike oppfatninger om hva som er innenfor kontroll og utenfor kontroll.

På tross av stor usikkerhet om hva du faktisk har kontroll over selv, velger vi som samfunn å holde folk ansvarlige for noen ting, men ikke andre. For eksempel setter vi kriminelle i fengsel, lar den voksne delen av befolkningen betale tannlegeregningen sin selv, mens i stor grad subsidierer annen helsebehandling og utdanning. Dermed avdekker vi ansvarssensitive idealer gjennom hvordan vi har bygget opp samfunnet vårt, og vi bør også evalueres i forhold til disse idealene, selv om det finnes usikkerhet i forhold til hva som er innenfor og utenfor individuell kontroll. Vår studie indikerer at vi er i ferd med å fjerne oss fra det ansvarssensitive idealet når det gjelder inntektsfordeling.