Jeg hadde ikke studert økonomi i mer enn par uker før jeg ble introdusert for begrepet «den svarte boksen». Kort fortalt var den et bilde på alle de prosessene som skjer mens input – arbeidskraft, penger, råvarer – blir til output i form av varer og tjenester. Som økonomer er vår oppgave å sørge for at innsatsfaktorene styres dit hvor vi får mest avkastning igjen i andre enden. Hva som faktisk skjer inne i den svarte boksen blir gjerne stemplet som noe som ligger utenfor økonomens fagområde og interessefelt – noe vi ikke skal bry oss om. Den svarte boksen er ingeniørenes og de andre teknologenes boltreplass.

I en statisk verden vet man kanskje hvor mange lyspærer, skopar og dongeribukser man får ut i den andre enden når man putter inn en gitt mengde innsatsfaktorer. I et perfekt fungerende marked vil folk og penger automatisk styres dit hvor gevinsten blir størst. Det er markedets store styrke. Men verden er ikke statisk, og selv om den kortsiktige gevinsten ved å bruke samme arbeidskraft i to ulike bedrifter i øyeblikket kan være nøyaktig den samme, er det allikevel mulig at den ene bedriften jobber med gårsdagens løsninger mens den andre bedriver innovasjon på høyt plan og er på full fart inn i et marked i sterk vekst.

Innovasjon – nye teknologiske og organisasjonsmessige løsninger – er kjennetegnet på en økonomi i fremgang. Det er vanskelig å forklare hvorfor og hvordan innovasjon oppstår selv om mange har prøvd. Men det vi i alle fall vet, er at innovasjon sjelden er et resultat av markeder i perfekt harmoni. Faktisk er markedet, til tross for sine åpenbare styrker, svært dårlig på å håndtere innovasjon. De store sprangene kommer sjelden der hvor vi venter dem, og på det tidspunktet vi trodde. Svært ofte er nyvinninger resultat av at noen hadde en vill ide som ingen egentlig trodde på. Noen har turt å ta sjanser. Andre har blitt tvunget til å ta sjanser gjennom kriser og kriger. Mange har gått på trynet, men innimellom har store ideer blitt født. Hovedårsaken til at de nordiske velferdsstatene gjør det så godt ligger etter min mening her. Vi utstyrer mennesker med et sikkerhetsnett som gjør det mulig å ta noen sjanser.

Det er få land som blir gode på et næringsfelt uten å ha bestemt seg for å bli det. Silicon Valley er et resultat av villet politikk. Det er ingenting i Finlands naturgitte ressurser eller historie som tilsier at de skulle bli giganter på mobilteknologi. En aktiv næringspolitikk handler om å se inn i den svarte boksen og ta stilling til hva vi som nasjon skal holde på med. Det er en anerkjennelse av det faktum at all økonomisk aktivitet ikke er likeverdig, og at det er smart å posisjonere seg i de sektorene hvor det skjer innovasjon og utvikling. Ingen mener at politikere eller økonomer skal peke ut vinner- og taperbedrifter. Det er en livsfarlig vei å begi seg ut på. Men erkjennelsen av at markedet ikke nødvendigvis kanaliserer ressursene inn i de fremtidsretta næringene, krever at vi tar stilling til hvem som skal sørge for at det skjer.

Vi må bry oss om hva som skjer i den svarte boksen. Vi trenger en strategi for fremtidig innovasjon og næringsutvikling. Den kan bestå av mange elementer. Velferdsstaten må ses på som det strategiske næringspolitiske virkemidlet den faktisk er. Forskning er åpenbart. Vi har et godt stykke igjen til målsettingen om 3 prosent av BNP til forskning og utvikling er nådd. Kommersialisering er et område med stort potensial for forbedring. Arenaer hvor folka med de gode ideene møter folka med penger er mangelvare i Norge. Staten er enormt kapitalsterk. Vi har allerede et statlig investeringsfond. Det er et ypperlig instrument når man vil gi innovative bedrifter i den spede startfasen tilgang på stabil kapital som ikke bare tenker kortsiktig profitt og selger ut til første og beste utenlandske storselskap så fort ideene har fått bein å stå på. Men først og fremst må vi bestemme oss for hva vi skal bli gode på i fremtiden. Verken enkeltbedrifter eller enkelte teknologiske løsninger skal pekes ut, men vi må vite i hvilken retning vi vil bevege oss. Vi har sterke marine tradisjoner som kan videreutvikles. Fornybar energi og klimateknologi er åpenbare fremtidige vinnere. Vi har verdens beste forutsetninger for å få det til. La oss bestemme oss for å gjøre det! Laissez-faire tankegangen og næringsnøytralitet dreier seg om å tro på at markedet uten innblanding vil sørge for at de fremtidige vinnerne kommer opp og frem. Men markedet favoriserer skremmende ofte de gamle, veletablerte løsningene. Det blir ikke innovasjon av sånt.