Nytt fra Radikalt økonominettverk

Kvotefiasko

Sat, 13 Apr 2013 15:34:14 GMT

Handelen med CO2-kvotar har skapt ein illusjon om at noko vart gjort.

Ideen vart klekka ut tidleg i 1990-åra, med dåverande statssekretær i Miljøverndepartementet Jens Stoltenberg som ivrig pådrivar: Gjennom handel med CO2-kvotar, også kalla klimakvotar, skulle kapitalismen så å seie løfte seg sjølv etter håret ut av sporet som fører til global klimakrise. Ideen er enkel: Reduksjonane av CO2-utslepp burde skje der det var billegast, eller mest «kostnadseffektivt», som økonomane kallar det. Bedrifter (eller statar) der reduksjonane var relativt dyre, skulle kjøpe utsleppskvotar (ein kvote tilsvarer eit tonn CO2 per år) av bedrifter (eller statar) som kunne redusere utsleppa relativt billeg. For dei politiske elitane var dette gefundenes fressen. Dei kunne berre etablere eit regelverk for kvotehandelen, og så ville marknaden løyse klimaproblemet så å seie automatisk.

Dei første åra gjekk handelen tregt. Litt meir fart vart det då EU oppretta eit eige kvotesystem. Norge slutta seg straks til dette systemet, som i starten delte ut eit stort tal gratis kvotar. Dessutan vart EU-systemet kopla til FNs såkalla Clean Development Mechanism (CDM) som hadde kome i funksjon i 2001. Bedrifter i EU kan kjøpe kvotar gjennom CDM som erstatning for om lag halvparten av sine pålagde utsleppsreduksjonar. Ifølgje Kyoto-protokollen skal CDM fungere som ei slags privat u-hjelp ved å finansiere reduksjonar av utslepp i u-landa. Eit styre oppnemnt av FN (CDM Executive Board) handsamar søknadar om tildeling av CDM kvotar og vurderer den netto utsleppsreduksjonen («addisjonaliteten») i prosjekta. Men her står problema i kø. Eit problem er at det er svært lite rom for utsleppsreduksjonar i dei vel 50 fattigaste u-landa som har nær 40 prosent av verdas befolkning, men berre sju prosent av dei globale CO2-utsleppa.

Eit anna problem er at CDM premierer utsleppsreduksjonar, men ikkje straffar prosjekt som aukar utsleppa, ofte parallelt med utsleppsreduksjonane. Endå eit problem er at netto utsleppsreduksjon som regel må vurderast mot ein kontrafaktisk situasjon. Det førstnemnde problemet er «løyst» ved at det i hovudsak er «framveksande økonomiar», serleg India, Kina, Vietnam, Brasil og Mexico, forutan land i Aust-Europa, som har fått CDM-kvotar. Dei andre problema er ikkje løyste, og det gjer at CDM er ineffektivt når det gjeld å få til reduksjonar.

Grunngitt med at grøne prosjekt» vil erstatte fossil energi, er det hittil gitt CDM-kvotar til vasskraftverk og vindmøller med ein samla kapasitet på over 110.000 megawatt. CDM-kvotar har også gått til avvikling av marodre kolkraftverk, som i mange tilfelle ville blitt stengde uansett. Inntekter frå sal av slike kvotar har gått til finansiering av nye, meir «moderne» og lønnsame kolkraftverk. CDM Executive Board har dessutan godkjent seks kolkraftverk som i dei neste ti åra vil få 90 millionar utsleppskvotar. Ved slutten av 2012 hadde 4400 prosjekt i 76 land fått ein milliard CDM-kvotar som i stor grad er blitt selde til bedrifter i EUs kvotesystem. Kor ørlite denne milliarden betyr, viser seg ved at den temmeleg nøyaktig tilsvarer den årlege tilveksten i globale CO2-utslepp. (I 2011 var dei totale globale utsleppa på over 31 milliardar tonn.) Saman med EUs gratiskvotar var likevel CDM-kvotane nok til å skape flom i EU-systemet for kvotehandel. Frå sommaren 2011 til januar 2013 stupte kvoteprisen med over 70 prosent, frå nesten 17 euro til vel 4 euro per tonn.

Prisfallet har ført til hamstring. Der Spiegel melder 30. mars at «mange av dei 11.000 kvotepliktige kraftverka og fabrikkane i Europa sit no på eit berg av ubrukte kvotar». Ifølgje FN-panelet CDM Policy Dialogue er denne kvotereserven tilstrekkeleg til at bedriftene i EU oppfyller sine plikter fram til år 2020. På den andre sida har den låge kvoteprisen ført til lunken interesse for CDM blant statar og bedrifter i u-land og «framveksande økonomiar». Hausten 2012 konkluderte CDM Policy Dialogue at «the CDM has essentially collapsed». Faktisk har også EU-systemet for kvotehandel kollapsa. Ifølgje Kommisjonen er det no eit overskotstilbod på 1,7 milliardar kvotar i systemet, og tre firedelar av overskotet representerer CDM-kvotar. Handelen med CO2-kvotar har skapt ein illusjon om at noko vart gjort. Den er eit slåande eksempel på det Karl Polanyi kalla «vår forelda marknadsmentalitet». Ein realistisk klimapolitikk må overvinne denne mentaliteten.

Onsdagsdebatten: Økonomi - Et høyrevridd fag?

Tue, 09 Apr 2013 06:49:01 GMT

Radikalt Økonominettverk presenterer i samarbeid med Kulturutvalget en Onsdagsdebatt om økonomifagets ideologiske fundament. Kalaset finner sted onsdag 17. april 2013, kl. 19:00, på Det Norske Studentersamfund.

Brorparten av de grunnleggende økonomiske modellene antar et helt fritt marked som det mest “effektive” utfallet, tar det som gitt at markedene er selvregulerende og er på vei tilbake til likevekt. Videre antar man gjerne at mennesket er et “nyttemaksimerende”, og dermed kun har eget velvære som grunnlag for hverdagens avgjørelser; kan man da kalle økonomifaget verdinøytralt?

Etter finanskrisa traff verden har økonomisk teori blitt brukt for å legitimere kutt i lønn, pensjoner og velferdstjenester. Snakker vi om en fagdisiplin som er høyrevridd, vridd ut av kontakt med omverdenen, eller gir økonomene faktisk svarene vi trenger?

Panel:

Nils-Henrik von der Fehr, instituttleder for økonomisk institutt ved UiO

Joakim Møllersen, styremedlem i Radikalt Økonominettverk og student

Ådne Cappelen, forsker ved Statistisk sentralbyrå

Roar Eilertsen, leder i De Facto

Ordstyrer: Helle Stensbak, sjefsøkonom i YS

https://www.facebook.com/events/349700951797721/

Skulle du ikke ha annledning til å komme men ønsker å få med deg debatten, vil denne bli lagt ut som podcast i etterkant av debatten på følgende side:

http://radionova.no/programmer/onsdagsdebatten

Har kan en også høre tidligere debatter av Kulturutvalget.

Fiksjon eller godt nytt?

Tue, 26 Mar 2013 23:23:27 GMT

12 av de 20 raskeste voksende økonomiene er afrikanske.

Det internasjonale pengefondets undersøkelse «World Economic Outlook» 2012 gir grunn til overraskende optimisme om nåværende og fremtidig økonomisk vekst, særlig for noen afrikanske land. På listen over de 20 raskest voksende økonomiene mellom 2013 og 2017, er ti fra Afrika sør for Sahara, og to fra Nord-Afrika. I mai 2000 beskrev The Economist Afrika som «det håpløse kontinent» – er det tid for en helomvending? Generelt har økonomer vært veldig sent ute med å oppdage at afrikanske økonomier faktisk vokser. De mest kjente publikasjonene, som «De fattigste – veien ut av uføret» (2008), har fokusert på hvorfor afrikanske økonomier mislykkes. Og det til tross for at tallene viser at de fleste afrikanske land har vært i vekst siden midten av 1990-tallet. Ifølge nylig utgitte veksttall er det akkurat de områdene man antok var fanget i fattigdomsfeller med langsom vekst som nå lykkes, og hvis vi tar disse dataene på alvor, betyr at dette at faglitteraturen er ute av kontakt med hva som er virkelig skjer på det afrikanske kontinentet.

Men skal vi stole på tallene? I boka Poor Numbers: How We Are Misled By African Development Statistics And What To Do About It» beskriver jeg at flertallet av landene har dårlig grunnlag for å beregne veksten i bruttonasjonalprodukt (BNP). Som jeg har skrevet om i spalta tidligere, har Ghana nylig oppdatert sine BNP-beregninger, med et doblet BNP som resultat. Nigeria er neste land ut, og vil sannsynligvis doble BNP etter sin kommende revisjon. Vi bør derfor ta de siste veksttallene fra afrikanske økonomier med en klype salt eller to – men er det komplett fiksjon? Svaret er at en god del er fiksjon, men at det er vanskelig å si nøyaktig hvor mye – det er mange kjente ukjente i afrikansk vekststatistikk. Ganske mye av den nylige økonomiske veksten er ikke basert på observert eller registrert økonomisk endring, men er snarere et resultat av det som kan kalles statistisk vekst. Men det er ikke bare løgn, forbannet løgn og statistikk. Noen av tallene er basert på fysisk observerbar endring.

Spørsmål 1: Hvilken økonomi anslås å vokse raskest i 2013?

Svar: Sør-Sudan (69,62 prosent).

Spørsmål 2: Hvilken økonomi vokste tregest i 2012?

Svar: Sør-Sudan igjen (-54,98 prosent).

Er dette statistiske feil fra verdens yngste statistiske byrå? Dataene stemmer selvfølgelig ikke nøyaktig, men for Sør-Sudans økonomi avhenger vekst av flyten av petroleum, som ble hindret i 2012, men som er antatt at vil strømme fritt i 2013.

Den eksplosive økonomiske veksten på det afrikanske kontinentet vil av mange feires som en triumf for politisk og økonomisk liberalisering. Problemet er at mange av de raskeste voksende landene ikke passer inn her. Mange land uten godt styresett vokser veldig fort. Derfor kan det være fristende å avskrive land som Sør-Sudan, Ekvatorial Guinea og São Tomé og Príncipe som «outliers». Det vil si at man ikke inkluderer dem i analysen av økonomisk vekst fordi man anser dem som merkelige unntak, og at de derfor vil skape skjevhet i undersøkelsen av forholdet mellom – la oss si – demokrati og økonomisk vekst. Det ville være en tabbe. De som utelater «outliers» fra sin analyse, bør minnes hvordan vi gikk glipp av å oppdage hullet i ozonlaget i mange år. Observasjonene som indikerte problemet var inkludert i databasen, men avskrevet i analysen som feil på grunn av måleproblemer eller meteorologiske abnormaliteter. Etter hvert vokste de avvikende observasjonene i antall, og forskere ble til slutt overbevist om at disse ikke var «outliers», men derimot representerte reelle fysiske problemer. Dermed fant man hullet i ozonlaget.

Den nylige veksten i Afrika er delvis fiksjon og delvis gode nyheter. Hvis man ekskluderer «outliers», kan man kanskje hevde at det er bedre styresett i regionen som driver resultatene – men det ville være feil. Veksten er delvis gammelt nytt. Listen over de raskest voksende landene i Afrika har alltid vært befolket av små ressursrike økonomier. Rask vekst i land som Sør-Sudan, Ekvatorial Guinea og São Tomé og Príncipe er typisk. Mineraleksport har resultert i eksplosiv vekst også i større økonomier, som Nigeria, Zambia, Kongo og Kamerun. Vedvarende økonomisk vekst i regionen er nå mer enn noen gang avhengig av ekstern etterspørsel.

Fordømt produktivitet

Tue, 26 Mar 2013 23:04:40 GMT

Reaksjonene på sentralbanksjefens årstale blottla omfattende forvirring.

Årstalen til sentralbanksjef Øystein Olsen 14. februar ga en sentral plass til noe av det mest avgjørende for et lands økonomi, nemlig produktiviteten. Sentralbanksjefens budskap ble imidlertid tolket ulikt i offentligheten. Flere kommentatorer og såkalte eksperter så ut til å ha en ryggmargsforståelse som ledet til en konklusjon om at norske arbeidstakere er overbetalte og lite produktive. Det fremgikk av avisene at Norges Bank selv hadde brukt mange månedsverk i produksjonen av talen. Med et enkelt mål på produktivitet (antall timeverk per produsert enhet) tyder dette på lav produktivitet i sentralbanken. Bare et ukesverk er jo mye å bruke på et foredrag, selv med fine grafer. Eksempelet illustrerer at enkle produktivitetsmål har sine svakheter. Vanlige mål for produktiviteten i offentlig tjenesteyting er for eksempel antall ansatte per elev eller antall ansatte per pasient, selv om dette sier lite om hva som faktisk produseres. Kvalitet er selvsagt en helt sentral faktor. Et foredrag er ikke uten videre et foredrag.

Noen oppfattet talen som en påpeking av at kort arbeidstid i Norge var medvirkende til lav produktivitet. Det var imidlertid ikke det som ble sagt. Lang arbeidstid gir normalt større produksjon, men det er noe annet. I 1870 var arbeidstiden per innbygger i alle industrialiserte land mye lenger enn i dag, uten at det innebærer at vi var mer produktive på den tida. Produktivitet i denne sammenhengen betyr størrelsen på produksjonen sett i forhold til arbeidsinnsatsen. Et høyproduktivt land kjennetegnes altså ikke av at innbyggerne jobber mest mulig, men at de får mye ut av de timene det jobbes. Enten fordi arbeidet er organisert på en smart måte, eller fordi man har smarte maskiner og smart utstyr. Og det er systematisk slik at høyproduktive og rike land er de som har lavest årlig arbeidstid og høyest lønn per time.

Derfor burde det heller ikke ha overrasket at et fattigere land som Hellas har høyere gjennomsnittlig arbeidstid enn Norge, noe flere medier slo stort opp. Den årlige arbeidstiden per innbygger i Norge har for øvrig ikke gått ned de siste årene. Det var særlig fram til rundt 1990 (og før oljen) nedgangen skjedde, på veien til å bli et rikt land. Det var rom for flere misforståelser. Øystein Olsen påpekte at produktiviteten øker i saktere tempo enn tidligere – i Norge som i andre land. Det var flere som ikke oppfattet forskjellen på nedgang i produktivitet og nedgang i produktivitetsvekst, heriblant sjeføkonomen i Sparebank 1, i Aftenposten 21. februar, og økonomieksperten i Dagens Næringsliv 23. februar. Førstnevnte klarte i tillegg å påstå at «vi jobber stadig kortere arbeidsuker». Arbeidsukens lengde har til orientering ikke vært endret siden 1987. Resultatet av disse misforståelsene er at mange nok sitter igjen med et inntrykk av at produktiviteten er fallende i Norge – noe som ikke stemmer.

Det er bra at sentralbanksjefen vil ha en diskusjon om produktivitetsutviklingen i Norge. Samtidig kunne en ønsket at Norges Bank, når en først reiste problemet med lavere produktivitetsvekst, i større grad hadde drøftet årsakene til dette. I hvor stor grad skyldes utviklingen en særlig sterk vekst i arbeidsintensiv tjenesteytende sektor, i næringer med mindre potensial for produktivitetsforbedring? Hvordan påvirkes tallene av finanskrisen (tallene sentralbanksjefen presenterte viste fem års glidende gjennomsnitt)? Hvordan har veksten i arbeidsinnvandring påvirket organiseringen av arbeidet i for eksempel byggebransjen, og hvilken effekt har det på produktiviteten? Har mange bedriftseieres iver etter å finne fram til billigst mulig importert arbeidskraft gått på bekostning av innovasjon?

Dersom Norges Bank hadde bidratt til å kaste lys over for eksempel disse problemstillingene, kunne kanskje debatten i etterkant i større grad ha dreid seg om viktigere ting enn misforstått sutring over regulert arbeidstid i Norge. Da hadde foredragsproduksjonen fremstått som enda mer produktiv, og kanskje etter hvert Norge også?

Partysvensker go home!

Sun, 17 Mar 2013 22:39:05 GMT

Hva skjer med et land når ungdom tilsvarende 1000 skoleklasser forsvinner?

I en leilighet på den andre siden av gata mi bor Håkan, Måns og ti tolv andre gutter. De er ikke her fordi de synes norsk språk og kultur er så spennende. De er svensker i Norge for å jobbe, og med sine hvite T-skjorter, halvlange frisyrer og uortodokse døgnrytme oppfyller de stereotypen fullstendig. «Partysvensker: go home!» var det noen som tagget på en sliten betongvegg i Sankt Olavs gate sommeren 2008. Piecen har nærmest blitt som et kulturminne å regne. Og det avholdes kanskje i overkant mange nachspiel i leiligheten over gata. I alle fall som sommeren når de fester med vinduene åpne. Men for min del må partysvenskene gjerne bli. Norsk økonomi trenger dem. Og en sen kveld for noen uker stod en av dem ute på gata og vekket meg ved å banke på kjøkkenvinduet med et kosteskaft. Han hadde sett en rød kokeplate lyse i en ellers mørklagt leilighet. Slike naboer vil man jo gjerne beholde.

Det er i Sverige de bør være bekymret. Det er den konservative svenske statsministeren som burde pepre Oslos betongvegger med oppfordringer om å komme hjem. En av Sveriges viktigste eksportartikler har blitt arbeidsledig svensk ungdom. I 2011 satte Sverige utvandringsrekord. Ikke siden 1887 og folkevandringen til Amerika har flere svensker forlatt landet, og den største gruppen dro til Norge. Noen fikk til og med enveisbilletten sin betalt av hjemkommunen. I Södermalm går hver fjerde ungdom uten jobb. Ungdomskonsulenten ser ingen annen utvei enn å sette opp busser som reiser fulle av unge, arbeidsvillige mennesker til Oslo og vender tomme tilbake igjen.

Det tok ikke så lang tid før oppfordringen på betongveggen i Sankt Olavs gate fikk tilsvar. «Men Norge är ju svenskt??», var det noen som skrev. Og vedkommende har litt rett. 30.000 svensker bor og jobber i Norge nå. De klipper hår og vasker og serverer overalt. Men jeg lurer på hva det gjør med et land når ungdom tilsvarende 1000 skoleklasser forsvinner? Hvordan skal svensk økonomi klare å vokse på sikt, møte eldrebølgen og opprettholde velferdsstaten om ikke disse bestemmer seg for å reise tilbake? «Vi må lære av Sverige», sa Erna Solberg for et år siden. Hun var imponert over vekstkraften i svensk økonomi, skapt av partifellene i Moderaterna som de siste årene har forfektet feilslåtte tanker om skattekutt for de rikeste og privatisering som svar på finanskrisa.

Uttalelsen til Høyre-lederen var absurd da. Siden den gang har det bare gått nedover med svenskene. Ungdomsledigheten stiger og skoleresultatene faller. Ernas snakk om Sverige har stilnet, men hun forfekter fortsatt de samme ideene. Høyre vil fremdeles gi skattekutt til de rikeste og påstår det er måten å skape arbeidsplasser.

Skjevere fordeling vil komme flertallet til gode, sier de. Men bevisene peker i motsatt retning. Like muligheter for alle kommer gjennom omfordeling. Arbeidsplasser skapes gjennom å sikre bedrifter stabile rammevilkår, ikke ved å gi mer penger til bedriftenes eiere. Det hender jeg møter på noen av disse guttene på vei ut av porten. Aldri om morgenen. Da sover de. Men gjerne tidlig på kvelden, når de skal på kveldsskift på et eller annet utested. Jeg har hatt lyst til å spørre dem om hva de ser for seg. Hvor lenge skal de blir her, i leiligheten hvor det svenske flagget brukes som soveromsgardin? Skal de tilbake til Sverige? Eller kommer de til å etablere seg her? Hva skal de gjøre? Hvor skal de bo? Guttekollektiv er sikkert hyggelig, men neppe hele livet.

Håkan og Måns har bodd med innsyn til mitt kjøkken i snart fem år. Men jeg spør ikke, i tilfelle de ikke har noe svar. Så det blir med det sedvanlige «Hej då! Ha en fin kveld!»

Naturen i økonomenes bilde (1)

Sun, 03 Mar 2013 23:23:16 GMT

Om “The Economics of Ecosystems and Biodiversity” (TEEB)

Et ofte brukt eksempel fra TEEB-prosjektet gjelder mangroveskog og rekeplantasjer i Thailand: Når mangroveskoger hogges for å gi plass for rekeplantasjer, er plantasjene god butikk. Men når en blant annet tar hensyn til at med mangroveskogen forsvinner også en viktig ”økosystemtjeneste” i form av vern mot storm og flodbølger, endres regnestykket. Privatøkonomisk overskudd dekker over et samfunnsøkonomisk underskudd. TEEB peker på mange andre liknende eksempler. “Økosystemtjenester” er i dag blitt et standardbegrep for beskrivelsen av naturens betydning for menneskenes velstand og velferd. Men noen er kritiske til TEEBs grunnidé om å definere naturens økosystemer i form av de ”tjenestene” de yter oss mennesker. Hva slags forståelse representerer ”økosystemtjenester”, og hva er kjernen i kritikken? La oss se på det såkalte TEEB-prosjektet (”The Economics of Ecosystems and Biodiversity”), som la fram sin synteserapport høsten 2010.

Biologisk mangfold og økosystemer

Men la oss starte ute i naturen. ”Økosystemer” og ”biologisk mangfold” er viktige begreper i en økologisk beskrivelse av naturen rundt oss. Et økosystem (økologisk system) er et samfunn av levende organismer i samspill med hverandre og med de ikke-levende elementene i miljøet som omgir dem. Ei myr, et hav, en plen – et økosystem kan defineres smalt eller vidt, omtrent som begrepet ”samfunn” i menneskelig forstand. Biologisk mangfold, eller biodiversitet, blir definert som ”variasjonen blant levende organismer fra alle kilder, inkludert landbaserte, marine og andre vannbaserte økosystemer og de økologiske sammenhengene de er del av. Dette omfatter mangfold innen arter, mellom arter og mellom økosystemer.” Slik er definisjonen av biologisk mangfold i Biodiversitetskonvensjonen (CBD), som er en global avtale for vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet. (Direktoratet for naturforvaltning 2011.)

Denne konvensjonen er kommet i stand fordi det biologiske mangfoldet er i nedgang. Arter oppstår og forsvinner, og økosystemer endres, også i naturlige prosesser, men det går sakte. Med menneskenes påvirkning er hastigheten økt kraftig. Ingen steder på land, i vann eller hav er nå utafor vår påvirkning. Vi har teknologi, transportmidler og maskiner som når over alt og omformer naturen i stor skala. At arters leveområder forsvinner, omformes eller deles opp, er den viktigste årsaken til tap av biologisk mangfold. Det antas at arter nå forsvinner mellom hundre og tusen ganger raskere enn det som følger av ei naturlig utvikling. Mange forskere snakker om en ”masseutryddelse” av arter, den sjette i jordas historie. (Se for eksempel Barnovsky m.fl. 2011.) Den femte skjedde for 65 millioner år siden, da et meteornedslag skapte ei jordomspennende sky som tok livet av dinosaurene (og bante veien for pattedyra). Men denne sjette utryddelsen er menneskeskapt, gjennom vår systematiske omforming av naturen, overutnytting av ressurser osv.

Millennium Ecosystem Assessment (MA) fra 2005 var et stort prosjekt som sammenstilte tilgjengelig kunnskap om tilstanden i økosystemer verden over. MA anslo at av 24 viktige økosystemtjenester var 15 svekka de siste femti åra, fem noenlunde stabile og bare fire i framgang. Blant disse fire er matproduksjon. Men veksten i matproduksjon er delvis oppnådd på bekostning av andre økosystemtjenester, slik som tilgang på ferskvann. Jordbrukssektoren sluker svært store mengder av verdens tilgjengelige ferskvannsressurser. Rapporten sier videre at de menneskeskapte endringene i økosystemene øker faren for plutselige og dramatiske endringer med negativ tilbakevirkning på menneskers velferd. (Millennium Ecosystem Assessment 2005).

”Økosystemtjenester” og ”miljøgoder”

”Økosystem” er altså et etablert grunnbegrep i økologien. Begrepet økosystemtjenester er yngre. I en NINA-rapport om økosystemtjenester står det at Paul og Anne Ehrlich ”oppfant” begrepet i 1981 (Barton m.fl. 2011, side 8), men det kom i vanlig bruk først på 1990-tallet. En sentral, tidlig anvendelse kan finnes i Gretchen Dailys bok om ”Nature’s Services” fra 1997 (Daily 1997). Daily brukte begrepet med det klare formålet å beskrive økosystemenes funksjoner og betydning på en måte som lar seg integrere i tradisjonell økonomisk analyse. Den nevnte NINA-rapporten påpeker at økosystemtjeneste-begrepet er tatt ganske seint i bruk i Norge. I Naturmangfoldloven, vedtatt i 2009, er begrepet ikke nevnt.

The Millennium Ecosystem Assessment (MA 2005) bruker en firedeling av økosystemtjenestene som er vanlig i dag, og som også benyttes i TEEB-prosjektet:

• Forsyningstjenester omfatter produksjon av fisk, vilt, planter og all mat som utvinnes av naturen, dessuten ferskvann og plantebaserte medisiner.

• Regulerende tjenester er for eksempel våtmarkers filtrering og rensing av vann, binding av karbon i skog, planter og jordsmonn, insekters bestøvning av planter, og vegetasjonens beskyttelse mot jordras, flom m.m.

• Kulturelle tjenester omfatter for eksempel rekreasjon, utdanning, åndelige og estetiske verdier.

• Understøttende tjenester er for eksempel danning av jordsmonn, fotosyntese og kretsløpet av næringssalter.

I miljø-økonomien, slik jeg lærte den på Blindern for noen tiår siden, er ”miljøgoder” et vanlig brukt samlebegrep om de godene vi mennesker får fra naturen. ”Økosystemtjenester” kan oppfattes som en videreutvikling av dette begrepet, og er som nevnt ganske nøye spesifisert. Tradisjonelt er miljøgoder definert som ”reint vann”, ”et tilgjengelig naturområde”, altså som deler av naturmiljøet i en viss tilstand. Denne tilstanden vil avhenge av noen understøttende og regulerende økosystemtjenester, og vil i sin tur avgjøre hvilke kulturelle og andre økosystemtjenester naturen kan yte til menneskene.

Av disse tjenestene er det stort sett bare forsyningstjenester som har en markedspris. Kulturelle tjenester kan være sentrale elementer i turistnæringa. Men de regulerende og understøttende tjenestene er ”usynlige” – om ikke i fysisk forstand, så for økonomien. Økonomiske aktørers ødeleggelse av naturgrunnlaget, og dermed av økosystemtjenester, er det miljø-økonomien kaller ”eksterne virkninger”. Verdiene i naturen må ”internaliseres” gjennom politiske vedtak og virkemidler, for at de skal bli tatt tilstrekkelig hensyn til i en markedsøkonomi.

”The Economics of Ecosystems and Biodiversity” (TEEB)

TEEB-prosjektet så dagens lys i 2007, etter et initiativ under miljøvernministermøtet for G8+5-landa i Potsdam. EU og Tyskland gav penger, og Norge var også en tidlig bidragsyter. Bakgrunnen var alarmerende konklusjoner i The Millennium Ecosystem Assessment, og forbildet var åpenbart ”Sternrapporten” om klima (Stern 2007). Denne rapporten til den britiske regjeringa beskrev klimaspørsmålet som et økonomisk spørsmål, og konkluderte som kjent med at politisk handling i dag lønner seg økonomisk framfor å være passive og så ta kostnadene når klimaendringene kommer. Håpet var at en tilsvarende rapport om økosystemenes økonomiske betydning kunne plassere tapet av biologisk mangfold på finansministrenes dagsorden slik Stern-rapporten hadde gjort det med global oppvarming. Pavan Sukhdev, seniorøkonom i Deutsche Bank, blei satt til å lede prosjektet.

En foreløpig TEEB-rapport (TEEB 2008) kom i 2008. Den inneholdt tall som indikerte et årlig velferdstap tilsvarende 7 prosent av verdens BNP i 2050, dersom tapet av biodiversitet fikk fortsette uten mottiltak.

Rapportene fra fase 2 kom ut i løpet av 2009-2011. TEEB for Policy Makers Report (TEEB 2009) kom i november 2009. Metoderapporten TEEB Ecological and Economic Foundations (TEEB 2010a) kom ut i oktober 2010. TEEB in National Policy (TEEB 2011a) , TEEB in Local Policy (TEEB 2011b) og TEEB in Business (TEEB 2011c) blei alle ferdige i 2010 og publisert i 2011. Til CBD-partsmøtet i Nagoya i november 2010 kom en sammendragsrapport - TEEB Synthesis Report (TEEB 2010b). Metoderapporten og synteserapporten er de viktigste kildene til denne artikkelen.

TEEB lanserer en tredelt tilnærming: 1. ”Recognizing value”: Verdien av økosystemtjenester må for det første forstås og erkjennes. Blant annet når det gjelder naturens kulturelle og åndelige verdier kan erkjennelse være et tilstrekkelig grunnlag for bevaring og bærekraftig bruk. 2. ”Demonstrating value”: Men beregning av verdi i penger vil ofte være nyttig når myndigheter og næringsliv skal fatte beslutninger. 3. ”Capturing values”: Og endelig kan verdien internaliseres i de økonomiske beslutningene gjennom økonomiske incentiver. Det understrekes i TEEB at beregning av pengeverdier ikke nødvendigvis fører til at betalingsordninger eller andre prismekanismer blir innført.

Å forstå og erkjenne økosystemverdier

Vi kan ikke forstå økosystemverdier uten omfattende naturvitenskapelig kunnskap. Med et overflatisk blikk oppdager vi kanskje først og fremst de direkte produktive tjenestene, representert for eksempel ved fisk som blir dratt opp av havet. Det krever mye forskning å avdekke de underliggende økologiske forutsetningene for at fiskbare stammer skal eksistere. De understøttende økosystemtjenestene er usynlige, men avgjørende.

De regulerende tjenestene blir delvis omtalt og kjent. At snauhogde skråninger er mer utsatt for jordras enn skogkledde er vel kjent, altså produserer vegetasjonen i ei dalside en regulerende økosystemtjeneste som dessverre ofte først blir erkjent når skogen er borte og katastrofen inntreffer. På få år er vi blitt klar over at skog og andre vekster også binder karbon, og at denne økosystemtjenesten kan oppveie klimagassutslipp i stort omfang.

Naturens betydning for vår velvære og mentale helse, en viktig del av de kulturelle tjenestene, er kjent og delvis erkjent. Likevel er det et gjennomgående trekk at de inntektsskapende produktive tjenestene blir prioritert, og at inntektene tilfaller private, mens kostnaden ved at andre økosystemtjenester svekkes faller på fellesskapet.

I TEEB-rapporten understrekes det at vi ikke kan vedlikeholde strømmen av økosystemtjenester uten en god forståelse av hvordan økosystemer fungerer og frambringer tjenestene. ”Innsikter fra naturvitenskapene er avgjørende for å forstå forbindelsene mellom det biologiske mangfoldet og økosystemtjenestene, inkludert økosystemenes motstandskraft – deres evne til å fortsette å yte tjenester under endra forhold, for eksempel klimaendringer.” (TEEB 2010a, min oversettelse.) Det er vel kjent at økosystemer kan komme til kritiske terskler, eller ”tipping points”, der de kan endre seg drastisk og kanskje aldri kan vende tilbake til utgangssituasjonen.

Å måle og vise økosystemverdier

Når det gjelder verdibegrepet, er tradisjonen innenfor miljø-økonomien å operere med en ”total økonomisk verdi” av natur eller en del av naturen. (Se for eksempel Bergstrom og Randall, 2010.) Den består dels av bruksverdi og dels av ikke-bruksverdi. Bruksverdien er i sin tur delt i direkte og indirekte bruksverdi, samt opsjonsverdier (verdier i seinere bruk). Ikke-bruksverdi begrunnes gjerne i altruisme, vilje til å overlate arv til våre etterkommere, samt i ideen om at naturen har en egenverdi utover nytten for oss sjøl eller andre. Verdien av ulike økosystemtjenester kan plasseres inn i dette skjemaet.

Interessant i vår sammenheng er at den tradisjonelle miljø-økonomien tilbyr ulike metoder for verdsetting av verdiene i penger. TEEB-rapporten gjengir mange slike studier, og beskriver metodene og hvilket potensial og hvilke begrensninger de har. Et mye sitert eksempel fra TEEB (jf. ingressen) gjelder rekeplantasjene i Sør-Thailand, som kan være enormt profitable privatøkonomisk sett. Men når en trekker fra statlige subsidier, tar hensyn til at områder brukt til rekeoppdrett må legges brakk etter fem år – og attpåtil beregner kostnaden ved at tapt mangroveskog fører til større skader av orkaner og flodbølger – så snus hele regnestykket på hodet. Mens plantasjene gir et solid privat overskudd, er den samfunnsøkonomiske verdien dundrende negativ (TEEB 2008).

Å integrere økosystemverdier i økonomiske beslutninger

I tradisjonell økonomi vil det mest nærliggende alternativet være å internalisere økosystemverdier ved hjelp av prismekanismer. Det har da også dukka opp en del ordninger for betaling for økosystemtjenester (”Payment for ecosystem services”, PES). Betalingene i disse ordningene skjer i all hovedsak fra offentlige myndigheter. En oversikt og kritisk gjennomgang er gitt i Vatn m.fl. (2011). På globalt nivå er det norske Klima- og skogprosjektet et stort opplegg for betaling for økosystemtjenester: Utviklingsland med mye regnskog betales for å bevare skogen og dermed sikre skogens opptak av karbon.

Men i de fleste tilfeller er det andre typer virkemidler som blir brukt. Fredning og annet vern av naturområder og arter er en bærebjelke i beskyttelsen av biodiversitet og økosystemer. Alt i alt eksisterer det et vidt spekter av virkemidler som motiverer eller tvinger bedrifter, husholdninger og myndigheter til å ta hensyn til økosystemverdier.

Økosystemtjenester, miljøgoder og naturkapital

Vanlig i økonomifaget er også en ”kapitaltilnærming” til grunnlaget for produksjon og forbruk. Velferden vår avhenger av en inntekt som betraktes som avkastning av vår nasjonale kapital, eller nasjonalformuen (samt vår andel av en globalformue, der fellesressurser som atmosfæren inngår). Framtidig inntekt og velferd vil avhenge av at denne formuen vedlikeholdes. En opererer gjerne med menneskelig kapital, produsert kapital og naturkapital som tre hovedgrupper. Spesielt for Norge er at vi også har en finansformue i form av Statens pensjonsfond – utland.

Statistisk sentralbyrå (SSB) oppdaterer jevnlig sine beregninger av den norske nasjonalformuens størrelse og sammensetning. I 2011 utgjorde utenlandsformuen 5 pst., dvs. at den gav opphav til 5 pst. av vår nasjonalinntekt i 2011. Den produserte kapitalen, altså veier, kraftlinjer, bygninger m.m., utgjorde 13 pst., Naturkapitalens andel var om lag 11 pst., mens den menneskelige kapitalen stod for de resterende 71 pst. (SSB 2012.)

Men det er noen avgjørende begrensninger i slike beregninger, både på formuessida og når det gjelder måling av velferd. For å ta det siste først, er det et kjent poeng at nasjonalproduktet – eller nasjonalinntekta – er et dårlig velferdsmål. Bare markedsomsatte goder teller med. Andre viktige trekk ved økonomien – som inntektsfordeling og følelse av trygghet – er åpenbart viktige for menneskers velferd. Viktig i vår sammenheng er at mange av naturens bidrag til velferden faller utafor. Frisk luft og en skog å gå tur i er eksempler på miljøgoder som ikke har en markedspris.

Uten markedstransaksjoner registreres ikke disse ressursenes verdi, og miljøkomponentene inngår i den overveldende delen av naturen rundt oss ikke er med i den nasjonalformuen SSB beregner. ”Naturkapitalen” omfatter bare markedsomsatte naturressurser, og er totalt dominert av petroleumsformuen på norsk kontinentalsokkel. I den grad økosystemene bidrar til nasjonalproduktet, må disse bidragene være skjult i de andre formueskomponentene. Som eksempel kan vi ta fruktproduksjonen, som inngår i statistikken, og som åpenbart avhenger av insekters bestøvning av frukttrærne. Denne økosystemtjenesten gir et ”usynlig” bidrag til nasjonalinntekt og velferd. Men dette bidraget vil i beregningene tilskrives de andre kapitaltypene - kanskje først og fremst humankapitalen, som beregnes som en restpost. (Vi kunne gå lengre, og som et tankeeksperiment fjerne naturen rundt oss. Da vil vi naturligvis forsvinne som art. Det vil ikke være noen til å produsere lenger, og ingen til å beregne nasjonalinntekt eller definere begrepet.) Vi skal derfor være forsiktige med å bruke kapitalmodellen til noe mer enn et grovt bilde, og som en generell påminnelse om at varig velferd forutsetter en bærekraftig forvaltning av nasjonalformuen (og globalformuen). Et spørsmål som har vært livlig debattert, er i hvilken grad det er bærekraftig å tære på naturkapitalen, og så kompensere tapet ved å samle opp produsert kapital og humankapital. Vi skal imidlertid ikke gå inn i diskusjonen om ”svak” og ”sterk” bærekraft her.

Også i TEEB-prosjektet påpekes det at kapitalmodellen har begrensninger. Naturkapital beskrives som ”…en økonomisk metafor for begrensa mengder av fysiske og biologiske ressurser på jorda, samt for økosystemenes begrensa evne til å yte økosystemtjenester” (TEEB 2010a, s. 33, min oversettelse). Å få fram denne kapitalens økonomiske betydning er TEEBs hovedanliggende.

Hvordan følges TEEB-prosjektet opp?

TEEB-prosjektet er ikke lagt ned, men fortsetter. Det administreres av FNs miljøprogram, UNEP, og inngår i deres arbeid med ”Green Economy”. Det arbeides blant annet med en TEEB-rapport om våtmarker.

I en del land er det satt i gang nasjonale utredninger. I Norge er det nedsatt et ekspertutvalg om verdien av økosystemtjenester, som skal levere en offentlig utredning høsten 2013. Mandatet sier eksplisitt at utvalget skal vurdere hvilke av elementene og anbefalingene fra TEEB-prosjektet som er særlig relevante for Norge. Videre skal utvalget beskrive de verdiene det norske naturmangfoldet og økosystemtjenester representerer, foreslå bedringer i beslutningsgrunnlag og -prosesser og bidra til en bedre virkemiddelbruk. (Se Miljøverndepartementets nettside.) Storbritannia satte i gang sin UK Ecosystem Assessment allerede før TEEB-prosjektet blei lansert. (Se UK NEAs nettside.)

Et interessant prosjekt i denne sammenhengen er Verdensbankens WAVES-prosjekt. WAVES står for ”Wealth Accounting and Valuation of Ecosystem Services”, og skal fremme metoder for verdsetting og statistikk for økosystemtjenester. Det eksisterer allerede et system (SEEA) for miljø- og ressursregnskap utenom nasjonalregnskapet, og WAVES er ment å skulle drive dette arbeidet videre framover. Verdensbanken har for øvrig i lengre tid gjort analyser av lands ”nettosparing” der en blant annet tar tapte naturressurser inn i regnestykket. Mens BNP viser om økonomien vokser, skal ”adjusted net savings” (også kjent som ”genuine savings”) vise om veksten er bærekraftig, eller om den foregår på en måte som underminerer naturgrunnlaget for framtidig velferd og vekst. Beregningene er imidlertid langt fra heldekkende, blant annet er viktige deler av naturgrunnlaget utelatt. (For informasjon om WAVES og ”adjusted net savings”, se Verdensbankens nettside.)

Kritiske røster

Ikke alle er like glad i begrepet ”økosystemtjenester”, eller rettere sagt den dominerende rollen det har fått i debatten og offentlige dokumenter. Da det er åpenbart at tjenestebegrepet er ment å skape en forståelse for økosystemenes betydning hos økonomer og økonomiske maktpersoner, bør det ikke overraske at det kommer kritikk fra økologer. En økologisk kritikk kan oppsummeres slik: Det er ingen enkel sammenheng mellom biologisk mangfold og økosystemtjenester. Et mål om å ”opprettholde strømmen av økosystemtjenester” kan føre til at oppmerksomheten rettes mot de økosystemene som tilkjennes nyttige funksjoner og tjenester. Dette vil dels føre til selektivt vern av biologisk mangfold, og dels svekke en ydmyk holdning til naturen som helhet og forestillinger om dens egenverdi. Dette er for øvrig det motsatte av hva Sukhdev hevder i forordet til TEEBs metoderapport. Han mener at monetær verdsetting kan virke bevisstgjørende. (TEEB 2010a.)

Martin Sharman (Sharman 2010, sitater er oversatt av meg) har formulert kritikken særlig skarpt. Han mener at nytteaspektet ved natur alltid har vært forstått, men at det nye paradigmet ”..fokuserer samfunnsverdien av økosystemer på bekostning av ideen om at mennesker har et ansvar for naturen uavhengig av nytten den gir oss.” Sharman mener vi risikerer å betone de delene av naturen som er umiddelbart nyttige, og at vi ”..gambler på at tjenestene som blir produsert av et intakt økosystem overstiger verdien av aktivitet som ødelegger økosystemet.” Sluttsalven i et tisiders notat er at konseptet er ”giftig”, ved at det setter til side moral, etikk, følelser, samhørighet og sammenheng.

En konkretisering av kritikken kommer fra Sagoff (Sagoff 2011). Sagoff tar opp insekters bestøving av planter, en økosystemtjeneste av enorm betydning for matproduksjon og andre sider ved våre liv. I september 2008 la franske og tyske forskere fram beregninger som viste at i 2005 var den økonomiske verdien av insekters bestøving av de viktigste avlingene i verden om lag 153 milliarder euro. Dette tilsvarte om lag 9,5 pst. av verdien av verdens landbruksproduksjon. I studien er for øvrig Einstein sitert på følgende: ”Om alle bier i verden døde ut, ville menneskeheten være fortapt på fire år.” (Helmholz Centre 2008, min oversettelse.

Sagoffs poeng er dette: I Mange situasjoner avhenger fruktproduksjonen av bestøving fra humler, bier og andre ville insekter. Naturen yter en ”regulerende økosystemtjeneste” som kan ha en formidabel pengeverdi for fruktdyrkere og for samfunnsøkonomien. Men Sagoff peker på hvordan dyrking av sitrusfrukt uten steiner krever en annen type pollinering, og da blir insektene enten unyttige eller direkte skadelige for pruktprodusentene. Økosystemtjenesten mister sin verdi, eller den får en negativ verdi.

Så er spørsmålet om menneskenes forvaltning av insektene og deres leveområder skal endres i takt med dette skiftet, eller om den skal bygge på et annet prinsipp. Vi kan argumentere med en respekt overfor den levende naturen, noe som blant annet motsier et klart skille mellom nytte- og skadedyr. Alternativt kan vi argumentere med en allmenn forsiktighet, altså at sterkt vern av helheten er det sikreste fordi vi ikke kjenner sammenhengene godt nok til å være naturingeniører. Vi kan blant annet ikke vite om naturlig bestøving seinere blir ønskelig på nytt. ”Føre var-prinsippet” tilsier at tvilen så å si kommer naturen til gode i slike situasjoner med stor usikkerhet og fare for drastiske endringer.

Mulighet og farer

Sagoffs eksempel er slående og langt på vei treffende: Å forvalte naturen bygd på kalkulasjon av økosystemtjenesters verdier, setter økonomiens varierende behov i sentrum. Hvis økosystemtjenester er et begrep som ofrer økologisk helhetstenking for en økonomisk, kan det hende samfunnet taper på det. Dette er essensen i Iulie Aslaksens og Clive Spash’ kritikk (Aslaksen og Spash 2011).

Men det er ikke akkurat sånn at tapet av biologisk mangfold skyldes introduksjonen av begrepet ”økosystemtjenester”. Den prosessen har vært i gang lenge, og den går farlig raskt. En viktig årsak er at naturen er ”usynlig”, og det bekymrer meg mer. Ideen bak TEEB-prosjektet, og bruken av økosystemtjenester som tilnærming, er å gjøre naturmangfoldet synlig som basis for produksjon og forbruk. Naturen er ikke bare en vakker kulisse for menneskers liv, men livsgrunnlaget vårt. Hvis det fins en fare her, er det kanskje heller at forventningene om kronebeløp blir for store: Å beskrive økosystemtjenester er én sak. Å verdsette dem i penger er i beste fall kronglete og oftest umulig. Et prinsipp i norsk forvaltning er da også at den skal være økosystembasert – ikke økosystemtjenestebasert. Dette gjelder for eksempel forvaltningsplanene for havområder (se for eksempel Miljøverndepartementet 2011).

Økonomer skal likevel ikke avfeie kritikken. Et hvert begrep, en hver tankemodell, tjener til å rette blikket vårt mot visse trekk – og til å overse andre. Et begrepsapparat som synliggjør naturens betydning fra en økonomisk vinkel bidrar ikke nødvendigvis til å klarlegge de underliggende økologiske sammenhengene. Vi bør holde oss med et mangfold av begreper og tankemodeller, og ikke la en enkeltmodell ha monopol. For å si det slik: Modeller er steder vi besøker, ikke steder vi bor.

1 Jeg takker for svært nyttige innspill fra en anonym referee.

Referanser:

Aslaksen, Iulie og Spash, Clive (2011): “Re-establishing ecological discourse in biodiversity policy”. Presentasjon på ESEE-konferansen 2011. (http://www.esee2011.org/program/index.php?eseepsearch=spash&go=GO, sist besøkt 09.02.2012)

Barnosky, A. m.fl. (2011): ”Has the Earth’s sixth mass extinction already arrived?” (Nature, 471, mars 2011.)

Barton, David m.fl. (2011) ”Økosystemtjenester - fra begrep til praksis?” NINA Rapport 673.

Bergstrom, John C. og Randall, Alan (2010): Resource Economics. (Edvard Elgar 2010.)

Daily, Gretchen (red.) (1997): “Nature’s Services: Societal Dependence on Natural

Ecosystems, (Island Press, Washington, DC 1997.).

Direktoratet for naturforvaltning (2011) Konvensjonen om biologisk mangfold (http://

www.dirnat.no/naturmangfold/internasjonalt/avtaler/cbd/ - sist oppdatert 24.11.2011)

Helmholz Center for Environmental Research (2008): “Economic value of insect pollination worldwide estimated at 153 billion euros”. Press Release (http://www.ufz.de/index.php?en=17177, sist besøkt 24.02.2012.)

Miljøverndepartementet (2011) Meld. St. 10 (2010-11) Oppdatering av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Miljøverndepartementet (2012): ”Ekspertutvalg om verdien av økosystemtjenester.” (http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/naturmangfold/ekspertutvalget-om-verdier-av-okosystemt.html?id=671257)

Millennium Ecosystem Assessment (2005) (http://www.maweb.org/en/index.aspx)

Sagoff, Mark (2011): “The quantification and valuation of ecosystem services.” Nature, Volume 70, Issue 3, 15 January 2011

Sharman, Martin (2011): “Ecosystem Services: paradigm, prism, pablum or placebo?” Brussels, December 2010, revised November 2011.

Statistisk sentralbyrå (2012): “Økonomisk analyser 1/2012”, kap. 3. Oslo 2012.

Stern, Nicholas (2007): “The Economics of Climate Change.” (Cambridge University Press, London, 2007.)

TEEB (2008): “The Economics of Ecosystems and Biodiversity: An Interim Report”. http://www.teebweb.org/InformationMaterial/TEEBReports/tabid/1278/Default.aspx, besøkt 23.02.2012.)

TEEB (2009a): “TEEB for National and International Policy Makers.” ?????

TEEB (2009b) “TEEB Climate Issues Update”. (http://www.teebweb.org/InformationMaterial/

TEEBReports/tabid/1278/Default.aspx, besøkt 23.02.2012.) TEEB (2010a): “The Economics of Ecosystems and Biodiversity. Ecological and Economic Foundations.” Earthscan, London 2010.

TEEB (2010b): “TEEB Synthesis Report”. (http://www.teebweb.org/TEEBSynthesisReport/tabid/29410/Default.aspx, besøkt 23.02.2012.)

TEEB (2011a): “TEEB in National Policy”. Earthscan, London 2011.

TEEB (2011b): “TEEB in Local Policy.” Earthscan, London 2011.

TEEB (2011c): ”TEEB in Business”. Earthscan, London 2011. National Ecosystem Assessment: http://uknea.unep-wcmc.org/

Vatn, Arild m.fl. (2011): Can Markets Protect Biodiversity? Norad Report 19/2011.

World Bank: “Adjusted net savings”. (http://web.worldbank.org/WBSITE/EXTERNAL/

TOPICS/ENVIRONMENT/EXTEEI/0,,contentMDK:20502388~menuPK:1187778~pagePK:148956~piPK:216618~theSitePK:408050,00.html, sist besøkt 25.02.2012.)

World Bank: ”Who is WAWES?” (http://web.worldbank.org/WBSITE/EXTERNAL/TOPICS/ENVIRONMENT

/0,,contentMDK:23056823~pagePK:148956~piPK:216618~theSitePK:244381,00.html. Sist besøkt 25.02.2012.)

Økologisk økonomi – et nytt tankesett i miljøpolitikken?

Sun, 03 Mar 2013 22:36:51 GMT

Omfanget av miljøproblemene krever et nytt tankesett i miljøpolitikken og i økonomifagets forståelse av naturen. Økologisk økonomi er en tverrfaglig fagretning, som tar utgangspunkt i økologisk forståelse av naturen som vårt livsgrunnlag og etisk forståelse av bærekraftig utvikling og grunnleggende respekt for menneske og natur. Utvikling av økologisk økonomi kan være et viktig bidrag til å bringe økonomifaget i bedre samsvar med en moralfilosofi for miljøproblemenes tid og bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for politisk handling i lys av føre-var prinsippet. En radikal og nytenkende økologisk økonomi er nødvendig for å utfordre økonomisk og politisk makt og vanetenkning.

Innledning

Omfanget av miljøproblemene krever et nytt tankesett i miljøpolitikken og i økonomifagets forståelse av naturen. Stadig økende materiell velstand har en høy pris i form av ødelagt natur. Menneskets påvirkning av vår sårbare jordklode har blitt stadig sterkere, gjennom økende befolkning, forbruksvekst og teknologisk utvikling. Mennesket tilegner seg stadig mer av primærproduksjonen fra fotosyntesen.

Klimautslippene øker. Isen smelter i nord. Miljøgifter spres i naturen. Havet forurenses. Vann kan bli knapphetsgode. Naturområder fragmenters og forsvinner. Tap av biologisk mangfold er faretruende. Biene kan være truet. Stillhet er mangelvare for stadig flere. Ikke bare blir verden et fattigere sted å være når uerstattelige naturkvaliteter forsvinner, men det kan vise seg problematisk å opprettholde funksjonene til livsviktige økosystemer.

Økonomifaget er sterkt preget av tro på at teknologi kan overvinne begrensningene som naturen setter for menneskelig utfoldelse – nå og i fremtiden. De økologiske grensene for økonomisk vekst blir ikke diskutert i samfunnsøkonomien. Naturen får økonomisk verdi ut fra den ”preferanse” som forbrukerne tillegger naturen – i en avveining mellom alle andre goder.

Da miljøproblemene begynte å bli erkjent på 1960- og 1970-tallet, ble miljø-økonomi (environmental economics) utviklet som fagretning. Miljø-økonomi har i stor grad bidratt til å gi en faglig begrunnelse for viktige deler av miljøpolitikken, som bekjempelse av forurensning, ved hjelp av reguleringer, miljøavgifter og utslippsbegrensninger. Læreboka Miljø og ressursøkonomi av Finn Førsund og Steinar Strøm (1980) har introdusert en generasjon av samfunnsøkonomer til miljøproblemene. Etter hvert som omfanget av miljøproblemene ble større, har stadig flere erkjent at miljø-økonomiens foreslåtte tiltak ikke var tilstrekkelige. Miljø-økonomi har sitt grunnlag i anvendt offentlig økonomi (public economics) og følger den dominerende økonomiske tenkemåten i synet på natur og menneskets forhold til naturen.

Radikale og tverrfaglig orienterte økonomer, økologer og filosofer tok initiativ til å utvikle økologisk økonomi (ecological economics) som fagretning, for å synliggjøre betydningen av natur og økologiske sammenhenger for vårt livsgrunnlag, for å revitalisere en moralfilosofisk refleksjon om forholdet mellom mennesket og naturen, og for å bringe inn betydningen av institusjoner og maktforhold. Utvikling av økologisk økonomi som fagretning kan være et viktig bidrag til å bringe økonomifaget i bedre samsvar med en moralfilosofi for miljøproblemenes tid og styrke grunnlaget for politisk handling i lys av føre-var prinsippet (UNESCO 2005).

Som økonomistudent opplevde jeg at naturen var merkverdig fraværende i økonomifaget. Naturen ble bare beskrevet i et økonomisk språk: Hva koster det å ta vare på naturen, sett i forhold til andre gode formål? Naturen som vårt livsgrunnlag var ikke til å få øye på.

Hva er økologisk økonomi?

Tidsskriftet Ecological Economics ble grunnlagt i 1989. Fagområdet økologisk økonomi har imidlertid historiske røtter langt tilbake, ikke minst i institusjonell økonomi (Kapp 1950). Økologisk økonomi er utviklet i en faglig pluralisme, der noen oppfatter økologisk økonomi som en videreføring av miljø-økonomi, ressursøkonomi og utviklingsøkonomi, mens andre ser denne fagretningen som samlebegrep for en mer radikal eller systemkritisk ”naturbasert” kritikk av standard økonomiske forutsetninger (Røpke 2005). Denne artikkelen argumenterer for betydningen av den kritiske retningen av økologisk økonomi.

Økologisk økonomi bygger på en erkjennelse av at naturen og de økologiske sammenhengene er vårt livsgrunnlag. Vi har bare en jordklode. Mange naturverdier er uerstattelige og kan ikke uten videre avveies mot økonomiske verdier (Norgaard 1994; O’Neill 1993, 2007; Martinez-Alier, Munda and O’Neill 1998).

Begrepet knapphet har forskjellig betydning i økonomi og økologi (Baumgärtner, Becker, Faber and Manstetten 2006). Økonomifaget fokuserer på arbeidskraft og realkapital som de knappe produksjonsfaktorene. Knapphetsbegrepet i økonomisk teori er relativ knapphet, til forskjell fra økologiens påminnelse om faren for absolutt knapphet hvis økosystemer overbelastes.

Økosystemenes funksjoner omfatter blant annet primærproduksjon av biomasse, nitrogenfiksering, sirkulering av næringsstoffer, jordsmonnets opptak av flomvann, rensing av vann og luft, regenerering av jord, pollinering av naturlig vegetasjon og avlinger, og klimastabilisering. Mange økologiske funksjoner er uerstattelige i absolutt forstand og kan ikke substitueres. Det samme gjelder de livgivende naturkvaliteter som er vesentlige for menneskelig velbefinnende.

Den økonomiske modellen bygger på forutsetningen om Homo oeconomicus, det økonomiske menneske, som ser på naturen som et gode på lik linje med andre goder, uten bevissthet om det grunnleggende fellesskap mellom mennesket og naturen. For Homo oeconomicus er naturen et objekt for menneskelig tilfredsstillelse (Soma 2006). En vanlig økonomisk tilnærming, der naturen betraktes på lik linje med andre goder, er ikke tilstrekkelig hvis livsgrunnlaget er truet, og heller ikke ved tap av essensielle meningsbærende verdier:

”If the valued goods that give richness to our lives are reduced to commodities, then what makes those lives meaningful is itself betrayed” (Funtowicz and Ravetz 1994, s. 197).

Bærekraftig utvikling og økologisk økonomi som ”post-normal science”

Et hovedtema i økologisk økonomi er å utvikle en økologisk forståelse av bærekraftig utvikling, med et økologisk fundert kunnskapsgrunnlag som gir grunnlag for politisk handling i lys av alvorlige faresignaler (Baumgärtner, Becker, Frank, Müller and Quaas 2008). Kjernen i føre-var prinsippet er å handle når konsekvensene kan bli svært alvorlige, selv om risikoen er liten (Funtowicz and Ravetz 1990, 1994; Spash 2002).

Omfanget av miljøproblemene, grunnleggende usikkerhet, alvorlige og irreversible konsekvenser, og sammensmeltningen av vitenskap og politikk når vitenskapen blir kunnskapsleverandør til politiske beslutninger, innebærer at vitenskapens tradisjonelle kvalitetskriterier fordrer nytolkning – dette er kjernen i ”post-normal science” (Funtowicz and Ravetz 1990).

Økologisk økonomi er en ”post-normal science” i den forstand at faget tar inn over seg kompleksitet, i form av stor usikkerhet, uavklarte og omstridte etiske verdier, maktforhold, og betydningen av vitenskapes politiske rolle (science for policy) (Funtowicz and Ravetz 1990). Uenighet mellom fagretninger om tolkning av usikkerhet og relevante krav til sikker kunnskap, kan forsterke usikkerheten (Sarewitz 2004).

Økologisk økonomi legger stor vekt på institusjonelle forhold og samspill mellom økonomi og politikk (Vatn 2005, 2010). Vitenskapens nye politiske rolle i miljøproblemenes tid, som kunnskapsleverandør til politikken, utfordrer økonomifagets tradisjonelle skille mellom ”sak og vurdering”. Andre fag kan ha sterkere og mer direkte samsvar mellom selve fagområdet og det implisitte normative verdigrunnlaget. For eksempel vil mange biologer og økologer kunne si at deres fag er ”på naturens parti”. I samfunnsøkonomien kan naturgrunnlaget bli oversett fordi implisitte normative forutsetninger om naturens verdi ikke blir diskutert.

Det økonomiske menneske Homo oeconomicus – deskriptiv og normativ modell

Hvorfor står modellen av Homo oeconomicus så sterkt i økonomifaget – selv om mange økonomer sikkert kan kjenne seg igjen i fornemmelsen av at Homo oeconomicus i praksis har fått en mye sterkere normativ rolle enn det er faglig belegg for? Dette kan trolig forstås på bakgrunn av at samfunnsøkonomi har et normativt grunnsyn som kan kalles ”moralsk ansvar på et overordnet nivå”, til forskjell fra ”moralsk ansvar på individuell basis” (Aslaksen 2008). Denne forskjellen er vesentlig for økonomifagets syn på miljøproblemene, først og fremst som kollektive problemer, noe som peker frem mot kollektive og tvungne løsninger: reguleringer, skatt og avgifter. Det verdifulle med denne måten å forstå moralsk ansvar på, er at økonomer kan foreslå løsninger på de kollektive problemene uten å vente på individuelle holdningsendringer, som kanskje vil komme for sent.

I miljø-økonomi beskrives miljøproblemene som eksternaliteter: Når den som forårsaker miljøproblemet ikke konfronteres med regningen, er problemet utenfor – eksternt – i forhold til aktørens ansvar. Økonomiske virkemidler, som miljøavgifter eller CO2 kvoter, har som formål å internalisere eksternalitetene. Å bidra til riktige priser som tar hensyn til miljøkostnaden er et svært viktig bidrag fra økonomifaget til miljøpolitikken. I praksis er det ikke fullt så enkelt: Det kan være stor uenighet om omfanget av miljøproblemene, politikerne følger ikke nødvendigvis økonomenes råd, og de miljøproblemene som lettest lar seg beskrive i en økonomisk modell vil få mest politisk oppmerksomhet. Selve begrepet eksternalitet uttrykker dessuten en manglende indre motivasjon til å ta miljøansvar.

Mange ser det som naivt å tro på menneskets iboende muligheter til å bli mer ansvarsbevisst. Men er det nok å basere seg på at ”moralsk ansvar på et overordnet nivå” vil være tilstrekkelig til å løse miljøproblemene? Også innen økonomifaget er det motforestillinger til at dette moralsynet skal være enerådende (Frey 1997, Nyborg 2000, Nyborg, Howarth og Brekke 2006): Kan bruk av økonomiske virkemidler fortrenge en genuin miljømotivasjon? Kan Homo oeconomicus romme moral og samfunnsansvar?

Samfunnsøkonomien prøver å beskrive de vanskelige valgene når gode formål skal veies opp mot hverandre. Tanken om materiell velstand som grunnlag for trygghet og livskvalitet, som står sterkt i samfunnsøkonomiens normative grunnsyn, må også forstås som uttrykk for et humanistisk syn – et ønske om å løfte mennesker ut av fattigdom.

Grådighet og egeninteresse

Det økonomiske liv har ikke nok beskyttelsesmekanismer for å unngå rovdrift på natur og mennesker. Vårt naturlige ønske om fremgang i livet, samtidig som det blir stadig flere av oss, skaper et press mot naturen og den økologiske balansen. Økonomisk teori tar det for gitt at ”greed is good” og problematiserer ikke grådighet som drivkraft for overforbruk av naturen, enten det gjelder enkeltmenneskets ønske om stadig mer forbruk, eller den økende konsentrasjonen av økonomisk makt og rikdom.

Hva er grådighet? Dette spørsmålet får overraskende lite oppmerksomhet blant økonomer. ”Mer er bedre” oppfattes som en norm for naturlig økonomisk atferd. Homo oeconomicus, i sin økonomiske rolle en snever variant av Homo sapiens, kan ikke skille mellom sunn egeninteresse og grådighet. Jo mer han karer til seg, jo bedre. Egeninteresse er hans kompass. Grådighet er et fremmedord.

Egeninteressen er ikke alltid sunn. Høyere forbruk vil ikke nødvendigvis avhjelpe misnøye, for ønskene løper alltid foran oss. Jakten på materielle goder kan derfor føre med seg utbrenthet, utarming og mangel på mening med tilværelsen. Når teorien ikke skiller mellom sunn egeninteresse og grådighet, blir det vanskelig for økonomifaget å utvikle begreper om det overdrevne – enten det er i form av grådighet, selvdestruksjon, eller maktmisbruk.

I psykologi ble grådighet satt på dagsorden av Melanie Klein (1956), som var opptatt av at utviklingstrekk i barndommen leder det voksne mennesket i retning av grådighet eller evne til generøsitet og solidaritet. Grådighet kommer til uttrykk som en vedvarende mangel på tilfredshet, på tross av det som er oppnådd. Den humanistiske økonomen George Brockway (2001) har beskrevet den ufriheten som ligger i grådighet. Homo oeconomicus er ikke fri og ansvarlig i psykologisk forstand – men styrt av tanken på egen materiell vinning.

Hjerneforskeren Peter Whybrow (2005) peker på at biologisk sett er mennesket dårlig tilpasset overforbruk. Fra naturens side har vi ikke fått noen automatisk motvekt til grådighet. Gjennom historien er det sult som har vært menneskehetens problem. Når teknologien har gitt oss muligheten for en materiell overflod – som i neste omgang kan true vår eksistens på jordkloden – må vi lære å mobilisere vår bevissthet og evne til ansvarlighet for å finne den økologiske balansen.

Mennesket har mulighet for å ta ansvar og handle etisk ut fra solidaritet og samvittighet. Et kjent eksperiment i atferdsøkonomi viser at om lag 30 prosent av personene i eksperimentet oppførte seg som Homo oeconomicus, om lag 30 prosent var solidariske, og de om lag 40 prosent på midten valgte side ut fra omgivelsene – de var grådige når de møtte grådighet, og generøse når de møtte generøsitet (Loewenstein 1989).

Homo ecologicus – det økologiske menneske

Den økologiske økonomen Christian Becker (2006) har lansert Homo ecologicus, det økologiske menneske, som en skikkelse som i større grad uttrykker det normative utgangspunktet ”moralsk ansvar på individuell basis”: Hvis folk tar inn over seg de fulle konsekvensene av sine handlinger, ville de trolig oppføre seg annerledes. Homo ecologicus er et bilde på vårt potensial for menneskelig utvikling i mer ansvarlig retning. Det kan ha stor betydning å bli mer bevisst sitt potensial – ikke minst hvis det uttrykkes som en nytenkning som kan gi grunnlag for kollektiv handling.

Bevissthet om menneskets forhold til naturen innebærer også å verdsette det livgivende velvære som vi får i kontakt med naturen som kilde til et rikt liv (Becker, Faber, Hertel and Manstetten 2005). Det økologiske menneske har evne til empati med og respekt for andre levende vesener, lever i samsvar med en humanistisk økologi, og tar ansvar både for natur og menneskelig fellesskap. Dette perspektivet kan bidra til å bringe økonomifaget i bedre samsvar med en moralfilosofi for miljøproblemenes tid.

Det økonomiske menneske Homo oeconomicus trenger å komme på talefot med det økologiske menneske Homo ecologicus, både på individplan, i faglig nytenkning og i politikken (Ingebrigtsen and Jakobsen 2009). I kjølvannet av finanskrisen gir Handelshøyskolen BI økonomistudentene filosofisk trening for å kunne håndtere komplekse sammenhenger og motstridende hensyn (Aftenposten 8.5.2011).

Menneskets forhold til naturen

Miljøproblemene vi står overfor i dag stiller oss overfor helt nye utfordringer som krever andre begreper enn de som ble utviklet i økonomifagets barndom. Biologen Dag O. Hessen uttrykker endringen i vårt forhold til naturen slik:

”Gjennom mesteparten av vår forhistorie har det vært mennesket som måtte beskyttes mot naturen. Dette bærer vi fortsatt mentalt preg av, selv om det nå er naturen som må beskyttes mot oss. En gang for ikke lenge siden foregikk den menneskelige aktivitet innenfor øyer i en uendelig villmark – nå er forholdet det motsatte. Natur går tapt i et omfang som er vanskelig å fatte, og det er derfor viktig å vise at vi er grunnleggende avhengige av denne” (Hessen 2008, s. 11).

Biologen Edward O. Wilson har introdusert begrepet biophilia for å beskrive menneskets grunnleggende emosjonelle tilknytning til naturen: Vi er ikke bare avhengig av naturen for å få dekket våre fysiske behov, men også i en dypere forstand, for våre emosjonelle, mentale og åndelige behov (Wilson 1984). Wilson ser tilhørigheten til naturen som en del av menneskets utvikling og peker på at dette har en moralsk dimensjon:

”The affiliation has a moral consequence: the more we come to understand other life forms, the more our learning expands to include their vast diversity, and the greater the value we will place on them, and inevitably, on ourselves” (Wilson 2006, s. 63).

Hvorfor er drivkreftene til overforbruk av naturen så sterke samtidig som så mange mennesker er glad i naturen? Dette kan ha sammenheng med det sosialpsykologer kaller tilskuereffekten: Jo flere vitner det er til at noen trenger hjelp, jo mindre sjanse er det for at noen tar initiativ til å hjelpe et medmenneske i nød – eller til å hjelpe naturen som ødelegges rett foran øynene våre. Psykologen Shierry Weber Nicholson (2002) peker på at nettopp fordi vi er så glad i naturen, rammes vi sterkt følelsesmessig hvis vi tar innover oss hvor mye av naturen som går tapt. En umiddelbar forsvarsmekanisme er da å distansere seg. Økonomiens og politikkens språk skaper en beskyttende avstand til det smertefulle i tilværelsen.

Kunnskap om naturen og kjærlighet til naturen er viktige inspirasjonskilder for økologisk økonomi. Den tausen våren av Rachel Carson (1962) vekket en ny miljøbevissthet. Konsekvensene av menneskenes påvirkning av naturen ble så tydelige at de ikke kunne overses.

Bærekraftig utvikling handler om å opprettholde en livskvalitet i samsvar med grunnleggende økologiske og menneskelige verdier. Målet må være å kunne opprettholde et liv der mennesket kan leve i balanse med naturen – ikke et liv på en utarmet planet der vi må søke tilflukt ”under glassklokken” av teknologisk beskyttelse.

Uheldig samspill mellom makt og begreper

Naturligvis kan vi ikke klandre Homo oeconomicus for at verden står overfor betydelige miljøproblemer og samfunnsproblemer. Men økonomifagets begreper er sterke kulturelle signaler i samfunnet og påvirker vår tankegang. Samfunnsøkonomiens begreper legger klare premisser for samfunnsdebatten, som i stadig større grad er preget av økonomiske argumenter som påvirker oppfatningen av hva som er mulig og ønskelig, og hvilke verdier som vektlegges eller blir usynlige. Samtidig er det mangel på diskusjon av fagets implisitte normative verdier, begrepsmakt og definisjonsmakt (Tranøy 2008). Grunnleggende maktforhold blir ikke problematisert. I praksis kan det være et uheldig samspill mellom makt og økonomiske begreper. De som har makt, har begrepsapparatet på sin side.

Et aspekt av begrepsmakt kan være at viktige sider ved naturverdier, miljøproblemer og økologiske sammenhenger kan forsvinne når de skal oversettes til økonomiske begreper. Selv om klimadebatten har kommet til topps på den politiske dagsorden, trenger økonomifaget større innsikt om økosystemer, biologisk mangfold, naturforvaltning og menneskets forhold til naturen. Økologen Ben ten Brink har påpekt at politikkens språk er økonomiens språk, der det er vanskelig for økologer å nå fram:

”While economists and policymakers speak the same language, ecological scientists appear to be in a different world, governed by different rules” (ten Brink 2006, p. 4).

Økologisk økonomi ser på naturens betydning som et grunnleggende etisk spørsmål, ikke som en subjektiv eller politisk preferanse. Økonomifaget trenger nye begreper når miljøproblemene er blitt den største trussel menneskeheten noen gang har stått overfor, når den humanistiske debatten om individets etiske ansvar kommer i skyggen av debatten om teknologiske løsninger, og når den globaliserte verden står overfor en stadig økende økonomisk maktkonsentrasjon.

Mange teknologier kan medføre nye miljøproblemer. Et stadig mer høyteknologisk jordbruk har uheldige økologiske og sosiale konsekvenser, som reiser spørsmål om betydningen av multinasjonale selskapers økende kontroll over biologiske ressurser og matforsyning (IIASTD 2008). Elektromagnetisk stråling kan medføre helseproblemer (BioInitiative 2007). Rapporten Late lessons from early warnings dokumenterte hvor vanskelig det var å iverksette tiltak mot en rekke miljø- og helseproblemer selv om det var kunnskap om faresignaler (EEA 2001).

Feministisk og økologisk økonomi

Kritikken mot den økonomiske tenkemåten kommer fra ulike innfallsvinkler: økologisk perspektiv, kvinneperspektiv og globalt utviklingsperspektiv. Vandana Shiva (1989) har synliggjort hvordan utviklingen av høyteknologisk jordbruk reduserer muligheten for kvinner i fattige land til å livnære familien gjennom småskala-jordbruk. Boka Hvis kvinner fikk telle av økonomen og politikeren Marilyn Waring fra New Zealand var et viktig bidrag til å vise sammenhengen mellom det økologiske perspektivet og kvinneperspektivet (Waring 1991). Denne boka gjorde meg oppmerksom på hvordan både kvinners omsorgsarbeid og naturens verdi er usynlige i samfunnets mål for verdiskapning (Aslaksen 2011).

Feministisk filosofi har påpekt den idéhistoriske bakgrunnen for det normative skillet mellom natur og kultur og mellom maskuline og feminine verdier (Merchant 1980). Val Plumwood (1993) tar opp spørsmålet om hvordan naturen er kommet i bakgrunnen:

“What is involved in the backgrounding of nature is the denial of dependence on biospheric processes, and a view of humans as apart, outside of nature, which is treated as a limitless provider without needs of its own” (Plumwood 1993, p.21).

Innen feministisk økonomi har Julie Nelson (1997, 2006) beskrevet hvordan utviklingen av begrepet Homo oeconomicus har medført en usynliggjøring av omsorgsverdier og naturverdier.

Tradisjonell økologisk kunnskap

Antropologiske studier av urfolks natursyn og tradisjonelle økologiske kunnskap har bidratt til å synliggjøre et perspektiv på naturen som minner oss om lite påaktede sammenhenger mellom mennesket og naturen, og om det hellige i naturen og i mennesket. Vi inngår i større sammenhenger enn vi vanligvis erkjenner, og på veien mot velstand og gode liv har vi mistet en vesentlig kunnskap om vårt forhold til naturen og oss selv. Denne kunnskapen er lite verdsatt – samfunnet mangler et språk for å snakke om det hellige på en udogmatisk måte, som uttrykker den opprinnelige betydning av helhet i tilværelsen. Antropologen Fikret Berkes bruker begrepet Sacred Ecology om den tradisjonelle økologiske kunnskapen som er nedarvet i urfolkskulturer (2008). Urfolks tradisjonelle økologiske kunnskap er synliggjort i Arctic Climate Impact Assessment (ACIA 2005) som en kunnskapskilde som supplerer den moderne vitenskapelige kunnskapen om klimaendringer (Berkes, Colding Folke 2000).

Et nytt tankesett i miljøpolitikken

Begrepene økosystemtjenester og økosystemforvaltning kan gi ulike tilnærminger til politikk for å bevare biologisk mangfold. Det internasjonale initiativet The Economics of Ecosystem Services and Biodiversity (TEEB 2010) foreslår verdsetting av økosystemtjenester og argumenterer for at det er nødvendig å uttrykke økologiske sammenhenger i et økonomisk språk for å få gjennomslag i politikken. Kritikken mot verdsetting av økosystemtjeneste peker på at verdsetting av økosystemtjenester i for stor grad kan gjøre naturen til finansielt spekulasjonsobjekt, på bekostning av god miljøpolitikk (Spash 2008, Sharman 2010). Fra en økologisk tilnærming vektlegges økosystemenes funksjoner og økosystemforvaltning som et mer helhetlig kunnskapsgrunnlag for politikk (Christensen et al. 1996). På den annen side kan det hevdes at det ikke er en nødvendig sammenheng mellom økonomiske begreper som økosystemtjenester og markedsbaserte virkemidler.

En økologisk tilnærming til politikk for biomangfold krever en verdipluralisme – der naturverdier blir synliggjort i politikernes beslutningsgrunnlag uten at økologiske sammenhenger nødvendigvis skal oversettes til pengeverdier eller at miljøpolitikk i stor grad skal uttrykkes i markedsbaserte virkemidler. Som et viktig skritt på veien for å kvantifisere og synliggjøre biologiske mangfold, er det nå utviklet en Naturindeks for Norge, som ikke bare er et tall, men et omfattende rammeverk, etablert i samarbeidmellom et stort antall økologisk eksperter, for å styrke det faglige og politiske kunnskapsgrunnlaget for debatt og prioriteringer om vern og bruk av naturen (Nybø (red.) 2010).

For å synliggjøre biologisk mangfold i politikken, kreves det en problembeskrivelse (framing) som skaper gjenkjennelse og mening og som involverer ulike interesser for å sikre deltakelse og åpenhet i beslutningsprosesser (Funtowicz og Strand 2007). Donella Meadows, medforfatter av Limits to Growth (Meadows, Meadows, Randers and Behrens 1972), skriver om hvordan ulike syn på naturen er uttrykk for ulike virkelighetsoppfatninger:

”Worldviews are mental models about the very nature of reality. They tell us what the environment is (limited and fragile or infinite and robust, outside ourselves or continuous with ourselves, a luxury or the most basic of necessities),…, and how people and nature should interact (through dominion, stewardship, harmony, partnership, competition, exploitation, love)” (Meadows 1998, p.8)

Utfordringen for økologisk økonomi er å finne et språk som kommuniserer alvoret i miljøproblemene. Derfor er det nødvendig å videreutvikle ulike tilnærminger, som bedrifters samfunnsansvar, økosystemtjenester og økonomiske markedsbaserte tiltak – men uten å glemme markedets begrensninger. Mange miljøproblemer krever andre tiltak enn markedsbaserte løsninger, så som forbud, påbud og andre reguleringer.

Kapitaltilnærming (capital approach) er et begrep som kommuniserer godt i forhold til økonomer. Tanken om at samfunnets kapital også omfatter naturverdier kan tolkes som et uttrykk for felles mål og visjoner, men utfordringen er å ivareta et økologisk helhetssyn for å unngå misbruk av begrepet.

Økologisk økonomi må også innebære en økologisk makroøkonomi. I makroøkonomien er naturen stort sett usynlig selv om Keynes erkjente at økonomisk vekst ikke kunne fortsette i det uendelige og var bekymret for at menneskelig svakhet og grådighet ville ødelegge livsgrunnnlaget:

”Den samme selvødeleggende, finansielle kalkuleringen styrer alle sider av livet. Vi ødelegger landsbygdens skjønnhet fordi naturens urørte prakt ikke har noen økonomisk verdi. Vi er troende til å skru av solen og stjernene fordi de ikke betaler avkastning” (Keynes 1933).

Et nytt tankesett i miljøpolitikken må utvikles i samspill mellom politiske målsettinger basert på en økologisk helhetsforståelse og virkemidler basert på økonomi.

Konklusjon

Tradisjonell samfunnsøkonomi spør hva det koster å ta vare på naturen og hvor store disse kostnadene er sammenliknet med nytten naturen gir oss – og hvordan samfunnet best kan avveie nytte og kostnader. Økologisk økonomi tar utgangspunkt i at naturen er vårt livsgrunnlag og spør hvordan det økonomiske liv bør organiseres når vi tar inn over oss de økologiske rammebetingelsene. Økonomi og økologi har felles språklig opphav i det greske ordet oikos som betyr hus, og fagene handler på hver sin måte om forvaltning av husholdningen – naturens og menneskenes husholdning.

Å skape reell forbindelse mellom økonomi og økologi er en utfordring på mange plan: Enkeltindividet trenger større bevissthet om de fulle miljøkonsekvensene av sine handlinger. Økonomifaget trenger mer kunnskap om naturen og et språk for refleksjon om menneskets forhold til naturen og og menneskets mulighet til større bevissthet om andre livsverdier enn de materielle.

Sterke økonomiske drivkrefter gir seg utslag i rovdrift på mennesker og natur. Samtidig er det nå en større bevissthet om kvaliteter som går tapt. Mange setter spørsmålstegn ved verdisynet i det økonomiske tankesettet. Menneskelivet er kort i forhold til jordens liv. Utfordringen for økonomifaget er å hente inn perspektiver som klarere kan uttrykke naturens betydning for mennesket.

Økologiens språk beskriver naturens mangfold, viser oss det verdifulle i landskapstypenes særpreg, og minner oss om at de naturkvalitetene vi mister, får vi aldri igjen. Poesiens og psykologiens språk kan bevisstgjøre menneskets forhold til naturen og hjelpe oss til å huske at naturens stillhet, skjønnhet og kraft er livsnødvendig medisin for travle mennesker. Homo ecologicus finner inspirasjon og mening i Thoreaus vandring til Walden Pond i 1854:

”Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live” (Thoreau 2007 [1854], s. 91).

Politiske tiltak og økologisk bevissthet må sees som komplementære, ikke alternative, innfallsvinkler til miljøproblemene. I urbefolkningenes tradisjonskunnskap er mennesket og naturen en helhet. Helbredelse av det enkelte menneske og helbredelse av jorden henger uløselig sammen. Dette helhetssynet uttrykket et fremtidshåp til det moderne mennesket, til miljøpolitikken og til vitenskapens tankesett. Det er fåfengt å lete etter alle tings prislapp. Vi må lære å lytte til stemmen som synger naturens pris. Vi har et kosmisk ansvar for å ta vare på vår sårbare eksistens her på jorden.

Takk til Norges forskningsråd for støtte til prosjekt 190054 Sustainable development indicators in the context of the precautionary principle. Takk til tidsskriftets anonyme konsulent for gode kommentarer.

Referanser:

ACIA (2005) Arctic Climate Impact Assessment, Cambridge: Cambridge University Press.

Aslaksen, I. (2008): Hva kan økologisk økonomi tilføre Homo economicus? Samfunnsøkonomen, (8), 25-31.

Aslaksen, I. (2011): Feminine verdier i en grådig økonomi. I V.-R. Synnevåg og R.E. Solheim: Framtidsfrø spirer til en bedre verden, Abrakadabra forlag, s. 184-189.

Baumgärtner, S., C. Becker, M. Faber and R. Manstetten (2006): Relative and absolute scarcity of nature. Assessing the roles of economics and ecology for biodiversity conservation. Ecological Economics 59, 487-498.

Baumgärtner, S., C. Becker, K. Frank, B. Müller and M. Quaas (2008): Relating the philosophy and practice of ecological economics: The role of concepts, models, and case studies in inter- and transdisciplinary sustainability research. Ecological Economics 67, 384-393.

Becker C., M. Faber, K. Hertel and R. Manstetten (2005): Malthus vs. Wordsworth: Perspectives on humankind, nature and economy. A contribution to the history and the foundations of ecological economics Ecological Economics 53, 299-310.

Becker, C. (2006): The human actor in ecological economics: Philosophical approach and research perspectives. Ecological Economics, 60, 17-23.

Berkes, F. (2008) Sacred Ecology: Traditional Ecological Knowledge and Management Systems, New York: Taylor & Francis.

Berkes, F., Colding, J. and Folke, C. (2000) ”Rediscovery of traditional ecological knowledge as adaptive management”, Ecological Applications, Vol. 10, pp.1251-1262.

BioInitiative Report. (2007) www.bioinitiative.org

Brockway, G. (2001): The End of Economic Man. An Introduction to Humanistic Economics. Norton.

Carson, R. (1962): Den tause våren. Tiden, Oslo.

Christensen, N. L., A. M. Bartuska, J. H. Brown, S. Carpenter, C. D’Antonio, R. Francis, J. F. Franklin, J. A. MacMahon, R. F. Noss, D. J. Parsons, C. H. Peterson, M. G. Turner, and R. G. Woodmansee. 1996. The report of the Ecological Society of America committee on the scientific basis for ecosystem management. Ecological Applications 6:665-691.

EEA (2001) Late lessons from early warnings: the precautionary principle 1896-2000, Copenhagen: European Environment Agency EEA, Environmental issue report no. 22.

Frey, B.S. (1997): ”How Intrinsic Motivation is Crowded Out and In”. In M. Casson (ed.): Culture, social norms and economics. Elgar.

Funtowicz, S.O., Ravetz, J.R., 1994. The worth of a songbird: ecological economics as a post-normal science. Ecological Economics 10, 197-207.

Funtowicz, S. and Ravetz, J.R. (1990) Uncertainty and Quality in Knowledge for Policy, Dordrecht: Kluwer Academic Publisher.

Funtowicz, S. and Strand, R. (2007) Models of science and policy, in T. Traavik and Lim, L.C. (Eds.) Biosafety First: Holistic Approaches to Risk and Uncertainty in Genetic Engineering and Genetically Modified Organisms. Trondheim: Tapir Academic Press, pp. 263-278.

Førsund, F. og S.Strøm (1980): Miljø og ressursøkonomi: forurensninger og utnyttelse av naturressurser. Universitetsforlaget, Oslo.

Hessen, D.O. (2008): Natur. Hva skal vi med den? Gyldendal.

IAASTD (2008), International assessment of agricultural knowledge, science and technology for development, Executive summary of the synthesis report.

Ingebrigtsen, S. and O. Jakobsen (2009): Moral development of the economic actor. Ecological Economics 68, 2777-2784.

Kapp, K.W. (1950): The Social Costs of Private Enterprise. Shocken.

Keynes, J.M. (1933): National Self-Sufficiency. (Fra norsk oversettelse av General Theory 2011).

Klein, M. (1956): “A study in envy and gratitude”. In Juliet Mitchell (ed.): The selected Meanie Klein. Penguin Books.

Loewenstein, G.F., L. Thompson and M.H. Bazerman (1989): Social Utility and Decision Making in Interpersonal Contexts. Journal of Personality and Social Psychology 57, 426-441.

Martinez-Alier, J., G. Munda and J. O’Neill (1998): Weak comparability of values as a foundation for ecological economics. Ecological Economics 26, 277-286.

Meadows, D. 1998. Indicators and Information Systems for Sustainable Development. Report to the Balaton Group.

Meadows, D.H. , D.L. Meadows, J. Randers and W.W Behrens (1972): The Limits to Growth. Universe Books, New York.

Merchant, C. 1980. The Death of Nature. Harper & Row.

Nelson, J.A. (1997): Feminism, ecology and the philosophy of economics. Ecological Economics 20, 155-162.

Nelson, J.A. (2006): Economics for Humans. The University of Chicago Press.

Nicholson, S.W. (2002): The Love of Nature and the End of the World. MIT Press.

Norgaard, R.B. (1994): Development Betrayed. The end of progress and a coevolutionary revisioning of the future. Routledge.

Nyborg, K. (2000): Homo oeconomicus and Homo politicus: interpretation and aggregation of environmental values. Journal of Economic Behaviour and Organization 42, 305-322.

Nyborg,K., R.B. Howarth and K.A. Brekke (2006): Green Consumers and Public Policy: On Socially Contingent Moral Motivation. Resource and Energy Economics 28, 351-66.

Nybø, S. (red). (2010): Naturindeks for Norge. Direktoratet for naturforvaltning.

O’Neill, J. (1993): Ecology, policy and politics. Human well-being and the natural world. Routledge.

O’Neill, J. (2007): Environment, Markets and Deliberation. Routledge.

Plumwood, V. 1993. Feminism and the Mastery of Nature.

Røpke I (2005) Trends in the development of ecological economics from the late 1980s to the early 2000s. Ecological Economics 55, 262-290.

Sarewitz, D. (2004): How science makes environmental controversies worse. Environmental Science & Policy 7, 385-403.

Sharman, M. (2010), Ecosystem services. Paradigm, prism, pablum or placebo?, www.scribd.com

Shiva, V. (1989): Til livets opphold. Kvinner, økologi og utvikling. Forlaget Oktober.

Soma, K. (2006) :Natura economica in environmental valuation. Environmental Values 15, 31-50.

Spash, C.L. (2008) ”How Much is that Ecosystem in the Window? The One with the Bio-diverse Trail.” Environmental Values, Vol. 17, pp. 259-284.

Spash, C.L. (2002): Greenhouse Economics. Value and Ethics. Routledge.

TEEB (2009) The Economics of Ecosystems and Biodiversity for National and International Policy Makers – Summary: Responding to the Value of Nature 2009.

Ten Brink, B. (2006), A Long-Term Biodiversity, Ecosystem and Awareness Research Network. Indicators as communication tools: an evolution towards composite indicators, www.alter-net.info

Thoreau, H.D. (2007 [1854]):Walden. Livet i skogene. Pax forlag.

Tranøy, B.S. (2008): Monopolet vårt får du aldri. Om økonomiprosaens hegemoni. Prosa 14, 6-15.

UNESCO. (2005) Report of the Expert Group on the Precautionary Principle of the World Commission on the Ethics of Scientific Knowledge and Technology (COMEST), Paris: UNESCO.

Vatn, A. (2010) ”An institutional analysis of payments for environmental services”. Ecological Economics, Vol. 69, pp. 1245-1252.

Vatn, A. (2005): Institutions and the Environment. Edward Elgar.

Waring, M. (1991): Hvis kvinner fikk telle. Cappelen.

Whybrow, P.C. (2005): American Mania. When More is Not Enough. Norton.

Wilson, E.O. (1984): Biophilia. Harvard University Press.

Wilson, E.O. (2006): The Creation. An Appeal to Save Life on Earth. Norton.

Perspektivløs melding

Wed, 27 Feb 2013 00:21:47 GMT

Perspektivmeldinga føresett eit 2060 som er til forveksling likt 2013.

Framtidsperspektivet i Perspektivmeldinga 2013 er i hovudsak trend-«framskrivingar» baserte på den såkalla MSG-modellen. Det dreier seg om projeksjon av notida inn i framtida, fram til år 2060. Framskrivingane i kapittel sju om offentlege finansar er baserte på blant anna uendra skattenivå, uendra yrkesdeltaking og sysselsettingsstruktur, uendra gjennomsnittleg årsarbeidstid per sysselsett, uendra arbeidsløyserate, fire prosent årleg realavkasting i oljefondet og uendra prisar på naturgass og olje. På dette grunnlaget konkluderer meldinga at det (sjølvsagt) blir eit veksande behov for «inndekking i offentlige finanser» som vil utgjere om lag seks prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) i «Fastlands-Norge» i 2060. Meldinga sitt forslag til korleis denne mankoen skal dekkast inn, er ein kombinasjon av auka yrkesdeltaking, auka gjennomsnittleg årsarbeidstid og auka «arbeidsinnsats over livsløpet» ettersom levealderen stig. Alternativet med auka skattenivå blir nemnt nærast som eit trugsmål.

Leietråden i meldinga er ikkje utjamning og omfordeling, frå dei rike til dei fattigare og frå privat til offentleg sektor, men vekst. BNP og privat konsum per innbyggar blir anslått til å bli over 80 prosent større i 2060 enn i 2012. At skattenivået kan aukast med seks prosentpoeng av eit BNP som i 2060 blir over 80 prosent høgre per innbyggar, ser ut til å vere utenkeleg for folka bak perspektivmeldinga. I perioden 2000–2011 auka privat forbruk i Norge med 3,4 prosent per år, medan offentleg konsum auka med berre 2,3 prosent per år. Perspektivmeldinga kan ikkje tolkast på annan måte enn at denne tilstanden skal halde fram. At det private konsumnivået i «verdas rikaste land» alt kan vere rikeleg høgt nok, er eit ikkje-tema. Meldinga spør ikkje om det gode samfunnet kan vere noko anna enn at gjennomsnittshushaldet får fleire personbilar, hytter, store bustader, designmøblar, feriereiser og så vidare. At veksten må halde fram, gjennomsyrer meldinga som eit taust imperativ. Då er det også logisk at samanhengen mellom vekst og klimaendring ikkje blir tematisert. Berre når det gjeld dei «framveksande økonomiane» (Kina, India, Brasil) antydar meldinga ein slik samanheng. Vi blir fortalde at Norges klimagassutslepp på 53 millionar tonn per år ikkje skal minke fram til år 2030.

Nesten i forbifarten refererer meldinga Det internasjonale energibyrået (IEA) sin konklusjon at dersom den globale oppvarminga ikkje skal overskride to grader, må meir enn to tredjedelar av dei noverande fossile reservane bli verande i jorda. Men det gjeld visst ikkje dei norske reservane. Problemet er ikkje berre at om lag 25 prosent av CO2-utsleppa i Norge skriv seg frå olje- og gassverksemda. Norskprodusert olje og gass som blir brent i andre land, fører til CO2-utslepp som er 14 gongar større enn dei totale innanlandske utsleppa. I tillegg kjem Norges produksjon av kol på Svalbard. Kvifor skal Norge produsere 20 gongar meir kol enn Russland der oppe? Perspektivmeldinga nemner ikkje at Store Norske i inneverande år opnar endå ei gruve på Svalbard. Mange som arbeider med problemet, har innsett at dei noverande systema for CO2-avgifter på forbruket er ein fiasko. Dei har ikkje ført til reduksjon av utslepp. Men i staden for å evaluere desse systema, er meldinga optimistisk og foreslår vidareføring av karbonprising, kvotehandel og avgifter på forbrukssida, forutan bidrag til «betydelige utslippsreduksjoner i utlandet gjennom klima- og skoginitiativet».

Ein velkjend tommelfingerregel er at når prisen på olje (og gass) aukar meir enn avkastinga på petroleumsfondet, er det lønnsamt å la oljen bli liggande i jorda, nettopp for komande generasjonar! Fram til 1998, då oljefondet vart etablert, hadde oljeprisen ein nedgåande trend. Seinare har trenden vore stigande. Frå januar 1998 til januar 2012 steig realprisen på olje med gjennomsnittleg over ti prosent per år. I den same perioden var realavkastinga på oljefondet skarve 2,42 prosent. Likevel arbeider regjeringa for å opne nye felt. I staden for å støtte korrupt «skogplanting», burde den norske staten til dømes kjøpe opp marginale oljefelt og la vere å utvinne dei, som til dømes Bård Harstad skriv i Aftenposten, 28. september 2012. Det ville verke effektivt mot CO2-utsleppa og samtidig vere ei svært framtidsretta investering. Men eit såpass originalt forslag finst ikkje i denne perspektivmeldinga.

Lansering av RØST: Miljø-økonomi

Tue, 26 Feb 2013 02:27:18 GMT

Tirsdag 26. februar lanserers nyeste nummer av Radikalt økonominettverks tidsskrift, RØST

Radikalt Økonominettverk har gleden av å invitere deg til årets første Pils Med Professor, som går av stabelen tirsdag 26. februar klokka 18:00! På menyen står professor Finn Førsund, som er svært anerkjent for sitt miljø-økonomiske arbeid. Han skal blant annet snakke om hvorfor politikerne ikke hører på samfunnsøkonomene i miljøspørsmålet. Hovedtema:
- Reduksjon av klimagassutslipp
- Utbygging av vindkraft

Vi vil også lansere RØST, som er vårt nye tidsskrift. Finn Førsund skrev en av artikkelene i dette nummeret.

Sjekk ut http://www.okonominettverket.no/

Etter oss vil Frederik arrangere semesterstartfest for samfunnsøkonomi!

Frederik sitt arrangement:
http://www.facebook.com/events/529430390435330/?fref=ts

Sted: Kjellerpuben på SV-fakultetet, U1. (Moltke Moes vei 31, 0331 Oslo)

Tid: 18.00

Ufri bistandsforskning

Wed, 20 Feb 2013 17:17:35 GMT

Er det sant at korrupsjon fører til manglende økonomisk vekst?

Forrige uke ga Stein Hansen ut boka «Bistand og korrupsjon». Ifølge utgiveren viser boka hvordan bistand har ført til økt korrupsjon, og argumenterer for en omlegging av norsk bistandsstrategi. Til Dagens Næringsliv sier Hansen at bistanden har gitt eliter i mottakerland mulighet til å bli rike, men hindret generell utvikling. Det er fordi midlene har tettet hullene i statsbudsjettene og dermed hindret nødvendige omlegginger, og dermed holdt disse regimene ved like. Hansen mener at endringer i styresett ville tvunget seg fram mye fortere uten bistand. Dermed har vi nok en ekspert som sammen med William Easterly og Dambisa Moyo har argumentert for at utviklingshjelpen i seg selv skaper en avhengighetskultur som holder de fattige fattige. Løsningen er å trekke seg ut og la markedet gjøre jobben i stedet. Boka til Hansen er rykende fersk, og jeg har ikke fått lest den ennå, men jeg tviler på at han kan slå Moyos saftige metafor – hun sammenligner fattige land og utviklingshjelp med narkomane og heroin. Der noen ville foreslå metadon og sprøyterom, anbefaler Moyo kald avvenning.

Debatten om korrupsjon og bistand kommer opp med jevne mellomrom. I 2011 kunne Aftenposten melde at Norge gir bistand til verdens mest korrupte land. De hadde tittet på lista fra Transparency International. Deres årlige korrupsjonsindeks vurderer 182 land etter hvor korrupte de er, basert på tilbakemeldinger fra eksperter og organisasjoner i de enkelte land. VG rapporterte videre at Norge ga bistand til elleve av de tolv mest korrupte landene. Ingrid Fiskaa, statssekretær for utviklingsministeren, repliserte at dersom Norge bare skulle gi til de minst korrupte, hadde vi bare Sverige igjen. Det er mange land mellom Somalia og Sverige på lista, men Fiskaa hadde et godt poeng da hun påpekte at det dessverre er sånn at det er de fattigste landene som har mest korrupsjon. Problemet er å skille mellom statisk korrelasjon og årsaksforhold. Det er godt mulig at sterke institusjoner som hindrer korrupsjon er kostbart. Problemet med korrupsjonsindeksen er at den ikke er objektiv – den er basert på subjektive inntrykk. Det er veldig stor sjanse for at du som besøkende forretningsmann avskriver et land med bensinmangel og hyppige strømbrudd som et korrupt høl, mens i et land hvor infrastrukturen fungerer vil man rapportere at institusjonene er i glimrende orden. Problemet er at det ikke nødvendigvis er korrupsjon som er den grunnleggende forskjellen mellom disse to landene.

Toke Aidt, økonom ved universitetet i Cambridge, finner ikke et systematisk forhold mellom korrupsjon og økonomisk vekst. Det er ikke så overraskende siden vi har så dårlige data, men det henger på greip når vi vet at notorisk korrupte land som Indonesia har gjort det veldig godt økonomisk. De som leter etter sammenhenger mellom utvikling og utviklingshjelp har også en vanskelig jobb. For det første er det jo de landene det går dårligst med som får utviklingshjelp. Eksemplene på land som har fått hjelp i mange år uten resultater er mange. Men vi glemmer fort at de første store investeringene i utviklingshjelp var til europeiske land gjennom Marshall-hjelpen. Utenfor Europa var Sør-Korea og Taiwan de største mottakerne av bistand i 1950 og 1960, mens Botswana, som ifølge statistikken nå er både rikere og mindre korrupt en sine naboer, fikk mye hjelp i den samme perioden.

Boka bygger på Hansens egne erfaringer fra mer enn 30 år som utreder og konsulent innen utviklingsøkonomi. Til Dagens Næringsliv sier han at grunnen til at han gir ut boka først nå, er at han er blitt så gammel at kritikken ikke lenger får konsekvenser for konsulentvirksomheten hans. Kritikk mot den offisielle politikken kan nemlig føre til at man ikke lenger er ønsket som konsulent, forteller han. Dette problemet er det lettest for Norge å gjøre noe med. Ifølge eget utsagn har Hansen i 30 år unnlatt å fortelle oss hvordan det egentlig foregår i bistandsbransjen fordi han da ikke ville få betalt. Dette stemmer med en rapport som evaluerte norsk utviklingsforskning i 2011. Rapporten konkluderte, som en tilsvarende rapport fra 2007, med at norsk utviklingsforskning i for stor grad er ren oppdragsforskning eller direkte finansiert av myndighetene. V trenger mer uavhengig forskning.

Rune Skarstein - Keynes’ forrådte revolusjon

Fri, 15 Feb 2013 22:13:09 GMT

Keynes’ forrådte revolusjon[1]

Etter åtte års hardt arbeid publiserte John Maynard Keynes i oktober 1930 det kollegaene trodde skulle bli hans hovedverk, A Treatise on Money, i to tykke bind. Det trodde de fordi han for lengst var en veletablert professor i Cambridge. Gjennom tjue år, siden 1909, hadde han publisert et stort antall artikler som lå trygt innenfor Alfred Marshalls variant av den nyklassiske tradisjonen. Iallfall den gang var det i de fleste tilfeller unge forskere som skapte vitenskapelige gjennombrudd, nye visjoner og nye paradigmer. Men Keynes hadde allerede fylt 47 år. Både kollegaene og de fleste studentene betraktet ham som en senior, og de ventet at Treatise ville bli kronen på karrieren hans.

Straks etter at Treatise hadde kommet ut, opprettet noen unge økonomer i Cambridge en gruppe som de ga navnet Circus. Det skjedde på Piero Sraffas initiativ og med sterk oppmuntring fra Keynes. Det opprinnelige formålet med «det uformelle tiltaket» (Joan Robinson) var å diskutere Treatise og foreslå forbedringer. Keynes var selvsagt med i gruppen, selv om han ikke kom på alle møtene. Andre medlemmer var Richard Kahn, som var referent, Joan Robinson, Austin Robinson og Piero Sraffa. Keynes betraktet den unge og radikale Joan Robinson som en av sine aller gløggeste studenter. Slik skildrer hun hvordan han fungerte i Circus:

«It is difficult to convey an impression of Keynes to someone who did not know him. In the world, he was considered arrogant and harsh; this was because he loved to put a pin into any pompous balloon that he encountered. With us in Cambridge he was far from harsh. He had exacting standards but withal he was warm-hearted and generous. He was conscious of being far more intelligent than nearby everyone whom he met, but that was just a fact; he had no need to puff himself up. He had a sense of absolute values; he was willing to argue with anyone on the merits of the case in hand; he could be ferociously obstinate but it never occurred to him to use his authority and eminence to crush a younger disputant and he was ready to take an interest in fresh ideas wherever they came from» (Robinson 1978: xi–xii).

I stedet for diskusjon av Treatise ble møtene i Circus ganske snart ikke bare en skarp kritikk av dette verket, men forsøk på å skissere en radikalt forskjellig teori. Som resultat av disse diskusjonene skrev Kahn og Joan og Austin Robinson et «Manifest» som foregrep teorien om effektiv etterspørsel: De argumenterte for at en økning i investeringene leder direkte til en økning i samlet produksjon og sysselsetting hvis de innebærer økt produksjon av konsumvarer.[2] Keynes var rask med å plukke opp de nye ideene. Allerede før noen hadde rukket å publisere en anmeldelse av Treatise, ble han stadig mer overbevist om at den ortodokse teorien, som han hadde undervist i mangfoldige år, var så grunnleggende feilaktig at det ikke engang var mulig å revidere Treatise.[3] I forordet til den japanske utgaven, datert april 1932, skriver han at han er misfornøyd med boken, og at han har gitt opp ideen å forbedre den. Mindre enn halvannet år etter publiseringen hadde han bestemt seg for å forkaste den boken han hadde brukt så mange år av sitt liv på å skrive, og han var i full gang med å utarbeide en radikalt annen teori.[4] I januar 1935 skrev han i et brev til George Bernard Shaw:

«… you have to know that I believe myself to be writing a book on economic theory which will largely revolutionize – not, I suppose, at once but in the course of the next ten years – the way the world thinks about economic problems.»[5]

Denne boken ble publisert i 1936 under tittelen The General Theory of Employment, Interest and Money (Keynes 1964/1936), heretter referert til som GT. Først 75 år seinere kom dette verket på norsk under tittelen Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger (Keynes 2011/1936), heretter referert til som AT.

Samfunnsøkonomene har for lengst sluttet å lese sine klassikere. Så noen av dem vil kanskje spørre om en så gammel bok har så stor interesse i dag at det var verdt å publisere den på norsk. Det har den så absolutt! Det forteller mye om økonomifagets utvikling de siste 75 år at denne boken gir et langt bedre grunnlag for å forstå den nåværende økonomiske krisa enn noen nyklassisk lærebok. I stedet for en egentlig bokomtale vil jeg gå igjennom de etter mitt skjønn mest sentrale innsiktene i dette verket, nemlig prinsippet for effektiv etterspørsel, investeringsteorien, kriseteorien, aspekter ved Keynes’ penge- og renteteori og hans teori om lønninger og prisnivå. Til slutt vil jeg ganske kort stille Keynes i kontrast til rådende nyklassisk makroøkonomisk teori.[6]

Teorien om effektiv etterspørsel
Vi tar utgangspunkt i en tenkt, «lukket» økonomi med to sektorer, en sektor for investeringsvarer og en sektor for konsumvarer (el. lønnsvarer).[7] Bare for å forenkle antar vi at kapitalistene ikke konsumerer noe av sin profitt (de «lever av luft», som Marx uttrykte det), mens arbeiderne ikke sparer, dvs. konsumerer hele sin inntekt. Sysselsettingen i sektoren for investeringsvarer er N_i og i sektoren for konsumvarer N_c. Anta at produktiviteten i konsumvaresektoren er 10 fysiske enheter pr. arbeider, og at lønnen til hver arbeider tilsvarer 6 enheter konsumvarer.[8] Hver arbeider produserer følgelig et overskudd på 4 enheter konsumvarer. Dette overskuddet representerer kapitalistenes mulige profitt pr. arbeider i konsumvaresektoren hvis de får solgt det, med andre ord hvis det er en pengemessig etterspørsel etter det fysiske overskuddet. Denne etterspørselen må komme fra arbeiderne i sektoren for investeringsvarer. Vi antar at også arbeiderne i investeringssektoren får en lønn tilsvarende 6 enheter konsumvarer. For at samlet sysselsetting – og dermed samlet produksjon – i sektoren for investeringsvarer skal være stor nok til å absorbere hele overskuddet i konsumvaresektoren, må vi ha:

6N_i = 4N_c.[9]

Hvis sysselsettingen, og produksjonen, i investeringsvaresektoren er lavere enn det denne ligningen uttrykker, vil ikke kapitalistene i konsumvaresektoren kunne realisere sitt fysiske overskudd som pengemessig profitt. Da kan de i første omgang bygge opp lager av usolgte varer, men i neste omgang må de redusere produksjonen, og dermed sysselsettingen. (På lengre sikt kan selvsagt kapitalistene i konsumvaresektoren øke arbeidsproduktiviteten ved samme lønn, for eksempel fra 10 til 12, og på den måten opprettholde profittvolumet ved lavere sysselsetting.)

Dette er i et nøtteskall Keynes’ teori om effektiv etterspørsel.[10] Denne teorien bygger på to viktige forutsetninger. For det første: Når kapitalistene ikke får solgt den produserte mengden, vil de redusere produsert volum og sysselsetting, såkalt mengdetilpasning, også kalt kvantumstilpasning. Prisjusteringer som respons på endret etterspørsel spiller en ubetydelig rolle i den industrielle delen av økonomien så lenge det ikke er full sysselsetting. Og Keynes gjentok stadig at større eller mindre grad av arbeidsløshet er normaltilstanden i en kapitalistisk økonomi.[11] For det andre, som vi skal komme tilbake til: Investeringene blir bestemt av forventninger om framtidig profitt. Investeringsbeslutningene fattes av kapitalister og banker uavhengig av produksjonsvolumet i konsumvaresektoren. Hvis investeringene og dermed produksjonen av investeringsvarer er «for små», vil ikke hele det fysiske overskuddet i konsumvaresektoren bli realisert som pengemessig profitt. Dessuten: Endringer i investeringene driver endringene i produksjon og sysselsetting i økonomien som helhet. Den innsikten at investeringene er en variabel som er uavhengig både av det fysiske overskuddet av konsumvarer og av sparebeslutningene i økonomien som helhet, utgjør det fundamentale analytiske skillet mellom keynesiansk og nyklassisk makroøkonomisk teori. Keynes sammenfattet teorien om effektiv etterspørsel slik:

«Når sysselsettingen øker, øker den samlede realinntekten. Allmennhetens psykologi fungerer slik at når samlet realinntekt øker, øker samlet konsum, men ikke med like mye som inntekten. Følgelig vil arbeidsgivere lide tap dersom hele den økte sysselsettingen går til å tilfredsstille den økte etterspørselen etter umiddelbart konsum. For at et gitt sysselsettingsnivå skal rettferdiggjøres, må de løpende investeringene derfor være store nok til å dekke differansen mellom den totale produksjonen og det samfunnet velger å konsumere når sysselsettingen er på dette nivået. Hvis ikke man får denne investeringen, vil inntekten til entreprenørene være mindre enn det som kreves for å anspore dem til å tilby denne mengden sysselsetting. (…) Følgelig vil den mengden konsumgoder som det lønner seg for entreprenører å produsere, avhenge av mengden investeringsgoder de produserer» (AT: 43, 414).

I den enkle formelen ovenfor ligger også Keynes’ teori om multiplikatoreffekten av endret investering. For hver ny sysselsatt i produksjonen av investeringsvarer (ΔN_i = 1) vil sysselsettingen i økonomien som helhet øke med ΔN = 1 + ΔN_c = 1 + 3/2 = 2,5 sysselsatte. Og omvendt hvis sysselsettingen i investeringsvaresektoren for eksempel reduseres med 2, vil sysselsettingen i økonomien som helhet bli redusert med 5. Dette eksemplet, der multiplikatoren er lik 2,5, demonstrerer den grunnleggende ideen bak multiplikatoren, at total produksjon og sysselsetting må øke (minke) mye mer enn økningen (minkingen) i etterspørsel skapt direkte i investeringssektoren.[12]

Dette berører et annet grunnleggende trekk i Keynes’ teori: Investeringene, dvs. akkumulasjonen av fysisk kapital, er motoren i økonomien. Sparingen er differansen mellom samlet inntekt og totale konsumutgifter. Keynes påpekte at sparingen (og dermed konsumet) i økonomien som helhet utgjør en relativt stabil andel av samlet inntekt, den såkalte sparetilbøyeligheten, og at rentenivåets virkning på sparingen er ubetydelig. Han understreket gang på gang at sparingen er en passiv variabel som tilpasser seg investeringene gjennom endring i total inntekt og sysselsetting (jf. f.eks. AT: 80). Kausaliteten går altså ikke fra sparing til investering, men omvendt, fra investering til sparing:

«Det er riktig at en person øker sin egen formue når han sparer. Men konklusjonen om at han også øker den samlede formuen [i økonomien som helhet] utelukker muligheten for at en individuell sparehandling kan virke tilbake på noen andres sparing og følgelig på noen andres formue. (…) For selv om omfanget av hans egen sparing neppe vil ha noen nevneverdig innvirkning på hans egen inntekt, vil virkningen av omfanget av konsumet hans på andres inntekter gjøre det umulig for alle individer å samtidig spare en eller annen gitt sum. Ethvert slikt forsøk på å spare mer ved å redusere konsumet vil påvirke inntektene på en slik måte at det nødvendigvis virker mot sin hensikt. Det er selvsagt like umulig for samfunnet som helhet å spare mindre enn mengden løpende investering, siden et slikt forsøk nødvendigvis vil heve inntektene til et nivå hvor de summer individer velger å spare beløper seg til et tall som er nøyaktig lik mengden investering. (…)
Den urimelige, men likevel nesten universelle ideen om at en individuell sparehandling er like bra for den effektive etterspørselen som en individuell konsumhandling, er avfødt av [den] feilslutning … at nåværende investering fremmes av individuell sparing i samme omfang som nåværende konsum reduseres. Dette er den villfarelsen det er vanskelig å bringe folk ut av. Den kommer av at man tror kapitaleieren begjærer et kapitalaktivum som sådan, mens det han egentlig begjærer er den prospektive avkastningen av det. … Dersom en sparehandling ikke på noen måte øker den prospektive avkastningen, stimulerer den heller ikke til investering» (AT: 102–103, 228–229).

Av denne tankegangen følger også det som er blitt kalt Keynes’ «sparsommelighetsparadoks»: Høyere sparetilbøyelighet fører til lavere produksjon og sysselsetting, mens lavere sparetilbøyelighet virker stimulerende på produksjon og sysselsetting. Investeringene er som sagt motoren i økonomien. Når investeringene øker (minker), øker (minker) samlet inntekt gjennom multiplikatoreffekten, og inntektsnivået innstiller seg slik at sparingen blir lik investeringene. I økonomien som helhet fungerer ikke sparing på samme måte som i et enkelt hushold eller en enkelt bedrift. For Keynes er ikke sparsommelighet som samfunnsmessig fenomen i en kapitalistisk økonomi en dyd, men et onde.

Usikkerhet kontra sannsynlighet
I Keynes’ teori, og spesielt i investeringsteorien, spiller usikkerhet (uncertainty) en nøkkelrolle.[13] Som vi skal komme tilbake til, er kapitalistenes investeringsbeslutninger basert på usikre forventninger om framtidige profittstrømmer. Med usikkerhet mener ikke Keynes sannsynlighet eller kalkulerbar risiko med en eller annen sannsynlighetsfordeling. Tvert imot, usikkerhet er fundamentalt ukalkulerbar.[14] Han gjentar dette poenget mange ganger i AT, og han gjorde det til et sentralt punkt i sitt svar til Jacob Viners kritikk av GT (Keynes 1937a). Jeg syns det er svært rosverdig at forlaget har fått oversatt denne viktige artikkelen og tatt den inn som tillegg i AT (s. 403–417). Her understreker Keynes:

«La meg klargjøre at jeg med ‘usikker’ kunnskap ikke simpelthen mener å skille det vi vet med sikkerhet fra det som bare er sannsynlig. Rulettspill er ikke gjenstand for usikkerhet i denne forstand; det er heller ikke sjansen for å trekke et vinnerlodd. Forventningen om at man lever også i morgen er bare litt usikker. Til og med været er bare noe usikkert. Jeg bruker begrepet i den forstand utsiktene for en europeisk krig, prisen på kobber eller rentesatsen tjue år fra nå, foreldelsen av en ny oppfinnelse, eller de private formuehavernes posisjoner i 1970, er usikre. I disse anliggender finnes det overhodet intet vitenskapelig fundament for å utforme kalkulerbare sannsynligheter. Vi vet simpelthen ikke. (…)
Jeg anklager klassisk økonomisk teori for selv å være en av disse pene og kultiverte metodene som søker å beskrive nåtiden ved å abstrahere fra det faktum at vi vet svært lite om fremtiden» (AT: 408, 409).[15]

Kort sagt er det slik at «menneskelige beslutninger som påvirker fremtiden, … ikke kan baseres på streng matematisk kalkulasjon, fordi grunnlaget for å foreta slike beregninger ikke finnes» (AT: 178). Men «nødvendigheten av å handle» tvinger de økonomiske aktørene, som praktiske mennesker, «til å overse dette ubehagelige faktum» og oppføre seg som om de baserte seg på en kalkulasjon «av en serie prospektive fordeler og ulemper, hver multiplisert med den tilbørlige sannsynlighet, klar til å summeres» (AT: 408)

Keynes skriver at stilt overfor dette problemet har de økonomiske aktørene, og det gjelder spesielt investorene, funnet opp en rekke metoder for ikke å «tape ansikt som rasjonelle økonomiske mennesker». For Keynes synes disse tre metodene å være de viktigste: «(1) Vi antar at nåtiden er en mye bedre rettesnor for fremtiden enn en nøye gjennomgang av tidligere erfaring vil vise at den har vært til nå. … (2) Vi antar at de eksisterende oppfatningene, slik de gjenspeiles i priser og den eksisterende produksjon er basert på en korrekt oppsummering av fremtidsprospekter. … (3) Siden vi vet at vår egen personlige dømmekraft er lite verdt, søker vi tilflukt bak oppfatningene til resten av verden, som muligens er bedre informert. Det vil si at vi søker å rette oss etter flertallets eller gjennomsnittets atferd» (AT: 408–409).

Som vi skal komme tilbake til mot slutten av denne artikkelen, er disse påpekningene slett ikke selvsagte for Keynes’ sterkeste motstandere, nemlig nyklassisk makroøkonomisk teori og såkalt finansiell økonomi.

Keynes’ investeringsteori
I Keynes’ teori er det egentlig bare to stabile funksjoner, nemlig tilbudsfunksjonen for fysiske kapitalaktiva og konsum/spare-funksjonen. Han gjør det klart at samlet produksjon og sysselsetting i en kapitalistisk økonomi selvsagt avhenger av en rekke faktorer, som tilbøyeligheten til å holde penger i stedet for andre typer aktiva, myndighetenes pengepolitikk, tilbøyeligheten til å konsumere/spare osv. «Men av alle disse faktorene er det de som bestemmer investeringene som er mest uberegnelige, siden det er disse som påvirkes av våre syn på fremtiden, som vi vet så lite om. Det jeg tilbyr er derfor en teori om hvorfor produksjon og sysselsetting er så utsatt for svingninger» (AT: 415–416).

I standard lærebøker i makroøkonomi framstilles som regel Keynes’ «kapitalens grenseeffektivitet» (the marginal efficiency of capital) som en fysisk grenseproduktivitet i nyklassisk forstand. Denne tolkningen er det ytterst lite grunnlag for i AT/GT.[16] Han skriver derimot at:

«Å anse kapital som noe som i løpet av sin levetid har en avkastning ut over sin opprinnelige kostnad, er langt å foretrekke fremfor å anse det som noe produktivt. … Hvis kapitalen blir mindre knapp, vil overskuddsavkastningen bli mindre, uten at kapitalen blir mindre produktiv – i hvert fall i fysisk forstand» (AT: 230).[17]

Keynes’ definisjon av «kapitalens grenseeffektivitet» ligger derimot nær opp til investeringsanalysen som bedriftene vanligvis gjør: Når en bedrift (eller person) kjøper en investeringsvare, dvs. et fysisk kapitalaktivum, kjøper den «retten til fremtidige inntekter, fratrukket de løpende utgiftene, fra salg av dette aktivumets produkter over hele dets levetid.» Denne profittstrømmen kaller Keynes «den prospektive avkastningen fra investeringen». Kapitalaktivumet bedriften kjøper for å gjøre investeringen, «har en tilbudspris, og med dette mener vi ikke prisen det angjeldende aktivum faktisk kan kjøpes for i markedet, men snarere den prisen som akkurat vil motivere en produsent til å produsere én ekstra enhet av denne typen aktiva» (AT: 151). Investeringens eller kapitalens grenseeffektivitet definerer han som «den diskonteringsraten som vil gjøre nåverdien av annuitetsrekken gitt av den forventede avkastningen av kapitalaktivumet over dets levetid nøyaktig lik dets tilbudspris. Slik kan vi finne grenseeffektiviteten til hver enkelt form for kapitalaktivum».[18] Han tilføyer at «Leseren bør merke seg at kapitalens grenseeffektivitet her er definert gjennom forventning om avkastning og den løpende tilbudsprisen på kapitalaktivumet» (AT: 151–152).

Investeringene vil fordele seg mellom ulike bransjer eller sektorer slik at kapitalens grenseeffektivitet tenderer til å bli lik mellom bransjene. Volumet av investeringene er bestemt av gjennomsnittet av kapitalens grenseeffektivitet og av rentenivået. Så lenge kapitalens grenseeffektivitet er høyere enn det rådende rentenivået, vil det skje investeringer. Keynes mener at kapitalens grenseeffektivitet vil begynne å synke når det totale investeringsvolumet på et gitt tidspunkt har nådd et visst omfang (jf. f.eks. AT: 152). Men dette omfanget er bestemt av konjunktursituasjonen. I alle fall: «Når det ikke lenger finnes ett eneste aktivum med en grenseeffektivitet som når opp til rentesatsen, vil den videre produksjonen av kapitalaktiva stoppe opp» (AT: 244-245).

Av Keynes’ investeringsteori følger det at: «En investerings faktiske resultater over mange år stemmer ytterst sjelden overens med den opprinnelige forventningen» (AT: 168). Dersom den reelle avkastningen på et allerede investert fysisk kapitalaktivum viser seg å bli lavere enn den prospektive avkastningen, dvs. kapitalens grenseeffektivitet som motiverte investeringen, synker også markedsprisen på dette aktivumet. Enten bedriftene selger det fysiske aktivumet eller velger å beholde det, vil de derfor lide tap i forhold til den tidligere prospektive avkastningen. Og selvsagt omvendt hvis den reelle avkastningen blir større enn opprinnelig antatt. Slike tap eller ekstra kapitalgevinster virker tilbake på kapitalens grenseeffektivitet. Tap vil føre til at den synker, gevinster vil gjøre at den øker. I neste omgang virker endringen i kapitalens grenseeffektivitet tilbake på bedriftenes aksjekurs og kredittverdighet.

Når økonomien er i normaltilstanden med arbeidsløshet, vil økte investeringer føre til økt profittvolum, som i sin tur tenderer til å løfte kapitalens grenseeffektivitet og føre til enda større investeringer og enda større profittvolum. Så lenge kapitalistene kan finansiere nye investeringer og profittene på tidligere investeringer ikke er betydelig lavere enn forventet, er investeringsveksten en selvforsterkende prosess.[19]

Et annet forhold er at moderat og stabil generell prisstigning, stimulerer investeringer i realkapital (fysiske aktiva), mens lav eller ingen generell prisstigning reduserer motivasjonen for slike investeringer. Eller som Keynes uttrykte det: «Forventning om et fall i pengenes verdi stimulerer til investering og følgelig til sysselsetting generelt, … mens en forventning om en økning i pengenes verdi virker demotiverende, ettersom den senker … kapitalens grenseeffektivitet» (AT: 157).

Her er det relevant å trekke inn toprissystemet for (finansielle) aktiva og løpende produksjon som ble introdusert av Keynes og videre utarbeidet av Hyman Minsky (Minsky 2008/1975; 1986): Mens generell prisstigning på vanlige varer stimulerer investering i realkapital, virker den demotiverende på investeringer i finansaktiva, dvs. akkumulasjon av finanskapital. Lav eller ingen generell inflasjon som virker demotiverende på investeringer i realkapital, stimulerer derimot investeringer i finansielle aktiva, og dermed rask prisstigning på slike aktiva. Det betyr at lav eller ingen prisstigning på løpende vareproduksjon, spesielt kombinert med lav rente, forskyver kapitalakkumulasjonen fra realøkonomien til finanssektoren. Det oppstår et stadig større «gap» mellom de to prissystemene, altså en situasjon med generell «prisstabilitet» kombinert med voldsom prisstigning på finansielle aktiva. Dette er den strake veien til overakkumulasjon av finanskapital, og til slutt økonomisk krise (jf. Skarstein 2010; 2012).

Kapitalistiske kriser skyldes endogene prosesser i økonomien
Bedriftenes investeringer kan delvis bli dekket av tilveksten i deres egenkapital som kan skrive seg fra aksjeemisjon eller tilbakeholdt profitt. Men i stor grad blir de som regel også finansiert av lån. Det kan være ordinære banklån eller utstedelse av obligasjoner.[20] Investeringer, dvs. kjøp av svært lite likvide, med andre ord relativt vanskelig omsettbare, fysiske aktiva, blir altså finansiert ved salg av høyst likvide finansaktiva, såkalte verdipapirer, i form av obligasjoner eller andre typer gjeldspapirer. Keynes mener at relasjonen mellom likvid finansiering og lite likvid eller ikke-likvid investering bærer i seg en mulighet for økonomiske kriser (jf. AT: 167–179). I denne sammenheng skiller han mellom to typer usikkerhet som påvirker investeringsvolumet:

«Den første er entreprenørens eller låntakerens risiko, som har utspring i hans egen tvil om sannsynligheten for at han faktisk skal motta den fremtidige avkastningen han håper på. Dersom det er ens egne penger en risikerer, er dette den eneste relevante risikofaktoren. Men der hvor et låne- og utlånssystem foreligger, og med det mener jeg kredittgivning hvor låntaker stiller med en viss reell eller personlig sikkerhet, er også en annen type risiko, som vi kan kalle långiverens risiko, relevant. Denne kan skyldes enten atferdsrisiko, det vil si forsettlig mislighold eller andre metoder for å unnslippe … sine forpliktelser, eller en potensielt utilstrekkelig sikkerhetsmargin, det vil si mislighold uten forsett på grunn av feilslåtte forventninger» (AT: 160–161. Mine kursiver).[21]

For den låntakende bedriften er profittstrømmen knyttet til investeringen usikker, mens kontantstrømmen (renter og avdrag) knyttet til lånet som finansierte investeringen er sikker og uunngåelig. Låntakers risiko, basert på «kapitalens grenseeffektivitet», er subjektiv, og den synes ikke i signerte kontrakter. Også långivers risiko er selvsagt subjektiv, men den er synlig i kontraktene. Den kan komme til uttrykk ved at långiver stiller krav om en større prospektiv profittstrøm når forholdet mellom gjeld og total egenkapital i bedriften øker. Eller den kan komme til uttrykk ved høyere risikopåslag på utlånsrenten, kortere nedbetalingstid, krav om spesielle aktiva som pant, restriksjoner på bedriftens dividendeutbetalinger osv.

Keynes skriver at begge disse risikoene er konjunkturbetingede fordi aktørene i økonomien tenderer til å projisere nåtiden inn i framtiden: «I en høykonjunktur har den allmenne vurdering av begge disse risikoene, både låntakers og långivers risiko, lett for å bli usedvanlig og uforsvarlig lav» (AT: 160). Dette innebærer at under et kraftig økonomisk oppsving vil en økende andel av investeringene bli lånefinansiert. Samtidig er «kapitalens grenseeffektivitet av grunnleggende betydning, fordi det er hovedsakelig gjennom denne faktoren (mye mer enn gjennom rentesatsen) at forventninger om fremtiden virker inn på nåtiden» (AT: 160–161).

Joan Robinson sammenfattet grunnelementene i det keynesianske synet på høykonjunktur og overgang til krise slik:

«In a boom, expectations are self-contradictory. Profits are high because investment is going on, and investment is induced by expectations of profits which are due to that investment. Sooner or later, growth in the stock of productive capacity competing in the market will overtake growth in demand; the prospects of profit on further increase in capacity are dimmed; a fall in the rate of investment then reduces actual profits» (Robinson 1971: 23).

Men her mangler et viktig aspekt i Keynes’ teori, nemlig at finanssektoren spiller en avgjørende rolle, ikke bare i utviklingen av kriser, men også i utviklingen av sterke økonomiske oppsving. De «daglige omvurderingene på børsen», med svingninger i aksje- og obligasjonskurser, «øver en avgjørende påvirkning på den gjeldende investeringsraten. For det gir ingen mening å starte opp et nytt foretak til kostnader som er høyere enn dem man kan kjøpe et likt og allerede eksisterende foretak for; det finnes derimot insentiver til å bruke det som kan synes som overdådige summer på et nytt prosjekt dersom det kan omsettes på børsen til umiddelbar profitt» (AT: 167).

Keynes legger vekt på at: «It is to an important extent ‘financial facilities’ that regulate the pace of investment» (Keynes 1937b: 248). Og ettersom «organiseringen av [finansielle] investeringsmarkeder utvikles, øker … sjansen for spekulasjonens dominans» (AT: 174).[22] Han skiller som nevnt mellom to prissystemer, nemlig prisene på aktiva, og prisene på produkter fra den løpende produksjon. Produktprisene er trege og varierer relativt langsomt. Prisene på aktiva, spesielt finansielle aktiva, svinger derimot voldsomt. Han har flere eksempler på at «flyktige svingninger i profitten fra eksisterende investeringer tenderer til å ha en helt overdreven, ja endog absurd påvirkning på markedet» (AT: 169).

I dette ligger også muligheten for hektiske konjunkturoppsving og utvikling av finansielle bobler. Raskt stigende priser på aksjer og andre verdipapirer stimulerer ytterligere prisøkning på finansielle aktiva. Keynes gjentar at svingningene i aksjekursene «har uunngåelig en avgjørende påvirkning på den gjeldende investeringsraten» (AT: 167).[23] Stigende aksjekurser betyr økt verdisetting av bedriftenes egenkapital. Dermed bedres deres kredittverdighet, og de kan lånefinansiere økte investeringer. Rask stigning i aksjekursene stimulerer dessuten finansinvestorenes jakt på kapitalgevinster, i økende grad også finansiert med lån. Suksess avler dristighet.

Hyman Minsky supplerer her Keynes ved å klassifisere utviklingen i finanssektoren i tre stadier: Ved «hedge-finansiering» er låntakerne i stand til å betjene sin gjeld gjennom den forventede regulære profittstrømmen av den lånefinansierte investeringen. Ved «spekulativ finansiering» kan låntakerne fortsatt stort sett betjene sin gjeld fra den prospektive profitt- eller inntektsstrømmen, men de må i perioder ta opp kortsiktige lån («bridge financing») for å kunne betjene sine mer langsiktige lån. Ved «Ponzi-finansiering», som er forstadiet til konkurs, må bedriftene ta opp nye lån for å betjene gammel gjeld. Minsky påpeker at utbruddet av en økonomisk krise er kjennetegnet blant annet ved at et stort antall bedrifter, inklusive finansforetak har havnet i «Ponzi-finansiering» (Minsky 1986a: 206–213)

Under en boom blir stadig mer spekulative, men midlertidig svært profitable posisjoner lånefinansiert, og langsiktige utlån blir i økende grad finansierte med kortsiktige innlån.[24] Keynes skriver: En «vesentlig egenskap ved boomen» er at «investeringer som i realiteten vil innbringe, la oss si, 2 prosent under forhold med full sysselsetting, foretas under forventning om en avkastning på, la oss si, 6 prosent, og verdsettes deretter» i aksjemarkedet (AT:337). Keynes bemerker at: «Tvilen brer seg hurtig når den først er sådd. Ved begynnelsen av en depresjon vil det derfor trolig finnes mye kapital med en ubetydelig, eller til og med negativ, grenseeffektivitet» (AT: 333).

Vendepunktet kommer når et raskt økende antall investorer både i finanssektoren og i realøkonomien ikke lenger kan betjene eller refinansiere sin gjeld fullt ut. Optimismen vedrørende framtidige profitter rakner. Det blir likviditetsmangel, og de rådende gjeldsstrukturene som er blitt bygget opp over en lang periode, begynner å bryte sammen.[25] En hektisk jakt på likviditet tenderer til å presse opp renten, noe som kan «alvorlig forverre nedgangen i investering» (AT: 332). Den økonomiske krisa, med kollaps i prisene på aktiva og dramatisk fall i realinvesteringer og effektiv etterspørsel, er et faktum: «Vi havner i en situasjon hvor det er mangel på hus, samtidig som ingen har råd til å bo i de husene som finnes» (AT: 337).

I motsetning til alle varianter av nyklassisk teori legger Keynes stor vekt på at grunnlaget for kapitalistiske kriser blir lagt under økonomiske oppsving, og at utviklingen mot krise er en endogen prosess i økonomien: «… a significant element in my theory is why booms carry within them the seeds of their own destruction» (Keynes 1937a: 210).[26]

Keynes’ forslag til tiltak mot krisa
Keynes mener at veien ut av en krise, slett ikke er enkel. Et aspekt er at:

«En kollaps i aksjeprisene, med ulykksalige følger for kapitalens grenseeffektivitet, kan skyldes svekkelsen av enten spekulativ tillit eller kredittilstanden. Mens svekkelsen av én av dem er nok til å forårsake kollaps, krever økonomisk bedring på sin side et oppsving i begge. For selv om en svekkelse av kreditten er tilstrekkelig til å avstedkomme kollaps, er styrkingen av den en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for bedring» (AT: 173).[27]

Dette innebærer at en lavrentepolitikk alene ikke kan føre økonomien ut av en depresjon. Svært lav rente under en økonomisk krise vil virke som et insentiv til dem som disponerer likviditet, til å holde på pengene i stedet for å kjøpe mindre likvide og usikre verdipapirer. Dessuten:

«… sammenbruddet i kapitalens grenseeffektivitet [kan] være så fullstendig at ingen gjennomførbar reduksjon av rentesatsen vil være tilstrekkelig. Dersom en reduksjon av rentesatsen alene hadde vært en effektiv kur, ville det vært mulig å oppnå bedring i løpet av relativt kort tid og mer eller mindre under de pengepolitiske myndighetenes kontroll. Men i virkeligheten er det vanligvis ikke slik; det er ikke så enkelt å gjenopplive kapitalens grenseeffektivitet, siden den er bestemt av forretningsverdenens ukontrollerbare og ulydige psykologi. Det er det å gjenreise tilliten, for å bruke dagligspråket, som er så vanskelig å få under kontroll i en individualistisk kapitalistisk økonomi. Dette er det aspektet ved lavkonjunkturen bankierer og forretningsmenn med rette har fremhevet, og de økonomene som har satt sin lit til en ‘rent monetær’ kur har undervurdert» (AT: 332–333).

Han foreslo to andre tiltak som han mente vil være langt mer effektive. For det første, siden de rike har langt lavere konsumtilbøyelighet enn de fattige, foreslår han «drastiske tiltak for å omfordele inntekt eller på annen måte stimulere konsumtilbøyeligheten» (AT 337).[28] For det andre foreslår han statlig underskuddsbudsjettering, som han kaller «lånefinansierte utgifter», «loan expenditure».[29] Gjennom multiplikatoreffekten vil lånefinansierte utgifter ha en langt større virkning på samlet inntekt og sysselsetting enn den opprinnelige utgiften. I motsetning til vår tids toneangivende økonomer er det en selvfølge for Keynes at staten kan låne penger av sin egen sentralbank for å stimulere økonomien i en depresjon.

Motstanden mot lånefinansierte offentlige utgifter var omtrent like sterk i England da Keynes skrev GT som den er blant de mektigste statene i eurosonen, spesielt i Tyskland, i dag. Med en både bitter og ironisk undertone rettet mot kollegaer innen økonomifaget og politikere skriver Keynes at «Pyramidebygging, jordskjelv og til og med kriger kan gi velstandsøkning, om våre statsmenns utdannelse i [ny]klassisk økonomis grunnsetninger står i veien for bedre alternativer» (AT: 146). Han noterer at «det er besynderlig hvordan den sunne fornuft, som jo snor seg unna absurde konklusjoner, har hatt en tendens til å foretrekke fullstendig ‘ødslende’ former for lånefinansierte utgifter fremfor delvis ødslende former, som fordi de ikke er fullstendig ødslende, vanligvis blir bedømt etter strenge ‘forretningsmessige’ prinsipper.» Og han fortsetter i samme ironiske tone:

«Hvis finansministeriet hadde fylt opp gamle flasker med pengesedler, begravd dem passelig dypt i nedlagte kullgruver som så fyltes til randen med byens søppel, for deretter, i tråd med godt utprøvde laissez-faire-prinsipper, å overlate til det private initiativ å grave sedlene opp igjen (hvor retten til dette selvsagt ville bli tildelt etter anbud på den seddelbærende jorden), trengte det ikke lenger finnes arbeidsledighet, og ved hjelp av ettervirkningene ville sannsynligvis samfunnets realinntekt, og også dets kapitalrikdom, bli en god del større enn hva de er nå. Det ville riktignok være mer fornuftig å bygge hus og lignende. Men dersom det står politiske og praktiske vanskeligheter i veien for dette, ville det nevnte alternativet være bedre enn ingenting» (AT: 146).

Keynes’ teori om penger og rente
Keynes’ grunnleggende syn på penger er at de er «en spissfindig anordning for å binde nåtiden til fremtiden; vi kan ikke engang begynne å diskutere virkningen av skiftende forventninger på nåværende gjøremål uten å dra penger inn i bildet» (AT: 311). Kort sagt: «pengenes viktighet skyldes først og fremst at de er et bindeledd mellom nåtiden og fremtiden» (AT: 310). Han legger vekt på at en kapitalistisk økonomi ikke kan bli kvitt penger selv om gull, sølv og lovlige betalingsmidler blir avskaffet: «Så lenge et eller annet varig aktivum eksisterer, kan dette besitte monetære egenskaper og dermed gi grobunn for de eiendommelige problemene med en monetær økonomi» (AT: 311). Pengene er faktisk bindeleddet ikke bare mellom nåtid og framtid, men mellom fortid, nåtid og framtid. Lånekontrakter inngått i nåtid på grunnlag av profittforventninger i framtiden, hører snart fortiden til, mens profittforventningene fortsatt gjelder framtiden.

I Keynes’ teori består pengeetterspørselen av tre komponenter relatert til tre forskjellige motiver, nemlig transaksjonsmotivet, forsiktighetsmotivet og spekulasjonsmotivet. Transaksjonsmotivet består for det første i at «man vil slå bro over intervallet mellom mottakelsen av inntekten og forbruket», og for det andre «for å slå bro over intervallet mellom tidspunktet man pådrar seg forretningskostnadene og tidspunktet når salgsinntektene strømmer inn». Forsiktighetsmotivet består i «å trygge seg mot uforutsette utgifter som krever umiddelbart utlegg og ha muligheten til å gjøre en uforutsett gunstig handel», og dessuten kunne møte «en senere gjeldsforpliktelse fastsatt i penger». Disse to motivene påvirkes direkte av endringer i inntektsnivået, men er «generelt ufølsomme» for endringer i renten. Spekulasjonsmotivet er derimot relatert til renten. I en situasjon med uendrede forventninger vil lavere rente gi høyere «spekulativ» pengeetterspørsel (jf. AT: 212–214).

Her viser Keynes til at pengene ifølge nyklassisk teori har to funksjoner: de fungerer som byttemiddel og «kan også brukes som oppbevaring av formue»:

«Det forteller de [nyklassikerne] oss uten å fortrekke en mine. Men for en vanvittig anvendelse dette er i den [ny]klassiske økonomiens verden! Et velkjent kjennetegn på penger som formue er jo at de er uproduktive, mens praktisk talt alle andre typer formue kaster av seg rente eller profitt. Ingen andre enn galehuspasienter skulle vel ønske å bruke penger til å oppbevare formue?» (AT: 410).[30]

Her retter Keynes sin kritikk også mot den nyklassiske forklaringen av pengerenten som en belønning for ikke-konsum eller utsatt konsum, altså en belønning for sparing som tjener til å bringe sparingen i likevekt med investeringene. Han slår fast at «denne teorien er nonsens» (AT: 195).

«Det burde være innlysende at rente ikke er avkastning på sparing eller venting som sådan. Dersom en person sparer opp sine midler i kontanter, får han ingen rente selv om han sparer like mye som før. Tvert imot forteller definisjonen av rentesatsen oss kort og godt at rente er belønning for å skille seg av med likviditet for en viss periode. (…) Rentesatsen er ikke den ‘prisen’ som bringer etterspørselen etter ressurser til investering i likevekt med villigheten til å avstå fra nåkonsum. Det er den ‘prisen’ som bringer ønsket om å holde formue i form av kontanter i likevekt med den tilgjengelige mengde kontanter. (…) Rentesatsen måler … den premien man må tilby for å anspore folk til å holde sine formuer i andre former enn hamstrede penger. … Rentesatsen er den faktoren som tilpasser etterspørselen etter, og tilbudet av, hamstring på marginen» (AT: 182–183, 411).[31]

Renten er «ikke belønning for noe genuint offer, noe mer enn jordrenten er det» (AT: 392). Den er altså ikke belønning for ikke-forbruk, for «utsatt forbruk» eller «venting» på forbruk, men «belønningen for ikke-hamstring, … akkurat som avkastningsratene på lån eller investeringer som medfører forskjellig grad av risiko ikke bør regnes som belønning for venting som sådan, men belønning for å løpe en risiko» (AT: 190, 197). Når kapitalens grenseeffektivitet er gitt, er det dermed en årsakskjede i Keynes’ teori fra renten (hovedsakelig bestemt av likviditetspreferansen, også kalt tilbøyeligheten til å hamstre penger) til investeringsvolumet (bestemt av tilnærmet likhet mellom kapitalens grenseeffektivitet og renten), som så bestemmer inntektsnivå og sysselsetting.[32]

Keynes’ teori om lønninger og prisnivå
I nyklassisk teori blir det antatt at lønnsforhandlinger dreier seg om reallønningene, og at det samlede tilbudet på arbeidskraft er bestemt av reallønnsnivået. Tilbudet på «arbeid» som funksjon av reallønnen er standardframstillingen i de nyklassiske lærebøkene i makroøkonomi den dag i dag. Eller som Keynes formulerer det: «Tradisjonell teori fastholder kort sagt at lønnsavtalene mellom entreprenørene og arbeiderne bestemmer reallønnen» (AT: 28). I motsetning til dette insisterer Keynes på at lønnsforhandlinger dreier seg om pengelønninger: «All erfaring tilsier at arbeiderne (innenfor visse grenser) setter pengelønnen og ikke reallønnen som krav er alt annet enn bare en mulighet; det er faktisk normaltilfellet» (AT: 26). Arbeiderne måler ikke pengelønningene sine mot reallønnen, som ikke er kjent før endringene i prisnivået som følge pengelønnsendringen er kjent. Arbeiderne og deres organisasjoner i en bestemt bransje eller industri sammenligner derimot sine pengelønninger med pengelønningene til arbeidere i andre bransjer/industrier. Fagforeningenes lønnskrav tar i stor grad sikte på å forsvare pengelønningene relativt til lønningene i andre bransjer/industrier:

«Med andre ord dreier kampen om pengelønn seg først og fremst om fordelingen av samlet reallønn mellom forskjellige yrkesgrupper, og ikke dens gjennomsnittsverdi per arbeidsenhet. … Virkningen av at en gruppe arbeidere slutter seg sammen er et forsvar for deres relative reallønn. Det generelle reallønnsnivået avhenger av andre krefter i det økonomiske systemet. (…)
Enhver fagforening vil gjøre motstand mot et kutt i pengelønnen, hvor lite det enn måtte være. Men siden ingen fagforening ville drømme om å streike hver gang levekostnadene økte, reiser de ikke den hindringen for en økning av samlet sysselsetting som den [ny]klassiske skolen tilskriver dem» (AT: 30–31).

Av det Keynes skriver her, følger det at arbeidsledigheten er ufrivillig, og ikke «frivillig» ved at arbeiderne nekter å godta et reallønnsnivå som ifølge den nyklassiske teorien ville resultere i full sysselsetting.

I AT antar Keynes at: «Det generelle prisnivået avhenger delvis av avlønningsraten til de produksjonsfaktorene som inngår i grensekostnaden og delvis av produksjonen som helhet, altså (når vi anser utstyr og teknikk som gitt) av sysselsettingen» (AT: 311). Så lenge det er betydelig arbeidsløshet, vil ikke en økning i effektiv etterspørsel og sysselsetting påvirke prisnivået. Ved absolutt full sysselsetting må derimot pengelønnen «stige fullstendig proporsjonalt med økningen i prisen på lønnsgoder». I intervallet mellom disse tilstandene er det: «…en rekke halvkritiske punkter hvor en økende effektiv etterspørsel bidrar til å øke pengelønnen, men ikke fullstendig proporsjonalt med økningen i prisen på lønnsgoder. Tilsvarende gjelder for en synkende effektiv etterspørsel» (AT: 317). Et annet sted uttrykker han det samme slik:

«Når full sysselsetting er oppnådd, vil ethvert forsøk på å øke investeringene ytterligere utløse en tendens for pengeprisene til å stige ubegrenset, uavhengig av den marginale konsumtilbøyeligheten; vi vil ha nådd en tilstand av sann inflasjon. Opp til dette punktet vil stigende priser imidlertid være forbundet med en økende samlet inntekt» (AT: 136).

I Keynes’ diskusjon av forholdet mellom pengelønn, priser og reallønn møter vi imidlertid et av de store problemene i GT/AT: Han godtar det han kaller «det første postulatet i den [ny]klassiske sysselsettingsteorien»: «[Real]lønnen er lik arbeidets grenseprodukt» (AT: 22).[33] Han skriver til og med: «Jeg bestrider altså ikke denne meget viktige kjensgjerningen som de [ny]klassiske økonomene (med rette) har erklært ugjenkallelig». Som nyklassikerne holder han fast ved at «grenseproduktet i lønnsgodenæringene (som styrer reallønnen) nødvendigvis avtar ettersom sysselsettingen øker», og at «den reallønnen en arbeidsenhet tjener [har] en entydig negativ korrelasjon med sysselsettingsvolumet. Hvis sysselsettingen øker, må derfor avlønningen pr. arbeidsenhet, målt i lønnsgoder, generelt synke på kort sikt, mens profitten generelt vil øke» (AT: 33).

Iallfall når det gjelder lønnsgodenæringene godtar altså Keynes den nyklassiske makroproduktfunksjonen, med arbeidsmengden som uavhengig variabel og synkende grenseproduktivitet på kort sikt.[34] Dette innebærer også at han godtar begrepet om en «representativ bedrift», eller mer generelt «den representative økonomiske aktør», med de uløselige problemene det innebærer (jf. Kirman 1992). Videre godtar han tesen om at reallønnen varierer kontrasyklisk: Høyere produksjon og sysselsetting gir lavere reallønn, og vice versa. Denne innrømmelsen overfor nyklassikerne ser ut til å ha skapt hodebry for Keynes.

I AT forklarer han jo synkende reallønn som et resultat av økt produksjon og sysselsetting, som på sin side er et resultat av økt effektiv etterspørsel. Men kritikerne av Keynes, blant dem Arthur Cecil Pigou og Milton Friedman, hevdet at økt sysselsetting grunnleggende sett er resultatet av lavere reallønninger (jf. Friedman 1977: 155–156).[35] Keynes så selvsagt at den nyklassiske teorien om «frivillig arbeidsløshet» står og faller med postulatet om arbeidets avtakende grenseproduktivitet. Derfor hadde han god grunn til å være lettet da flere økonomer, blant dem Kalecki, i 1938-39 tilbakeviste både teoretisk og empirisk det han hadde kalt den «viktige» og «ugjenkallelige kjensgjerningen», så vel som postulatet om at prisene er lik grensekostnadene. Undersøkelsene som disse «venstrekritikerne» og Keynes selv gjorde i 1938-39 og seinere studier tyder derimot på at prisene settes med et tillegg til enhetskostnadene, som på kort sikt varierer lite med produksjonsvolumet, såkalt «mark-up» prising.[36] Etter diskusjonen i 1939 konkluderte Keynes med at «Chapter 2 … is the portion of my book which most needs to be revised», og han tilføyde:

«If the falling tendency of real wages in periods of rising demand is denied, this alternative explanation [dvs. nyklassikernes forklaring på arbeidsløshet] must, of course, fall to the ground. … That I was an easy victim of the traditional conclusion because it fitted my theory is the opposite of the truth. For my own theory this conclusion was inconvenient, since it had a tendency to offset the influence of the main forces which I was discussing and made it necessary for me to introduce qualifications, which I need not have troubled with if I could have adopted the contrary generalisation. … If, however, it proves right to adopt the contrary generalisation, it would be possible to simplify considerably the more complicated version of my fundamental explanation which I have expounded in my General Theory. My practical conclusions would have, in that case, a fortiori force» (Keynes 1939: 40–41).

Nyklassisk makroøkonomisk teori insisterer fortsatt i dag på at under fullkommen konkurranse med fleksible priser og pengelønninger vil den kapitalistiske økonomien, som et selvregulerende maskineri, tendere mot full sysselsetting og full utnyttelse av alle andre produksjonsfaktorer. Og som Keynes bemerker: «… når rigiditet forekommer, gir de rigiditeten skylden for feiltilpasning» (AT: 273). Den nyklassiske standardforklaringen på arbeidsløshet er nettopp «rigide pengelønninger. (…) I sin mest grovskårne form er dette ensbetydende med å anta at en reduksjon i pengelønnen lar etterspørselen forbli upåvirket, [og] at en pengelønnsreduksjon vil øke sysselsettingen ‘fordi produksjonskostnadene reduseres’» (AT: 274, 277).

Keynes vier hele kapittel 19 i AT til en diskusjon av virkningene av fleksible kontra rigide pengelønninger. I denne sammenheng bemerker han at: «Politikerne har rett til å klage og si at pengelønnen burde være mer fleksibel, men en teoretiker må være beredt til å betrakte begge tilfeller upartisk. En vitenskapelig teori kan ikke tvinge fakta til å føye seg etter dens egne forutsetninger» (AT: 292). Kjernespørsmålet er: Vil reduserte pengelønninger i en situasjon med høy arbeidsløshet føre til økt sysselsetting? Lønnsreduksjon i en enkelt bedrift eller enkelt bransje vil selvsagt øke profitten og kanskje produksjonen og sysselsettingen i den aktuelle bedriften/bransjen.[37] Men dette resonnementet bygger på den implisitte antakelsen at den samlede effektive etterspørselen ligger fast:

«Overføringen av resonnementet til økonomien som helhet er derfor ugyldig, med mindre vi også overfører vår antagelse om at den samlede effektive etterspørsel er fast. Men denne antagelsen reduserer resonnementet til en ignoratio elenchi. For mens ingen ville ønske å bestride påstanden om at en reduksjon i pengelønnen ledsaget av den samme samlede effektive etterspørsel som før vil være forbundet med en økning i sysselsettingen, er spørsmålet det her dreier seg om hvorvidt pengelønnsreduksjonen vil eller ikke vil ledsages av den samme samlede effektive etterspørsel, målt i penger. …» (AT: 275).

Keynes påpeker at en reduksjon av pengelønnen kan ha en varig tendens til å gi økt sysselsetting gjennom tre mulige kanaler: enten ved at konsumtilbøyeligheten i samfunnet øker, eller kapitalens grenseeffektivitet øker, eller rentesatsen synker som følge av pengelønnsreduksjonen.

En reduksjon av pengelønnen vil senke prisene og innebære «en viss overføring av realinntekt» fra lønnsmottakerne til grupper med andre typer inntekter og fra bedriftsherrer til «rentenister som har blitt garantert en viss inntekt målt i pengeenheter». Inntektsoverføringen fra lønnstakere til grupper med profittrelaterte inntekter (selskaper, aksjeeiere, meklere osv.) kan føre til en betydelig reduksjon av konsumtilbøyeligheten, og dermed en reduksjon av den effektive etterspørsel.[38] Prisfallet vil føre til økt realverdi på gjeld og slik representere en inntektsoverføring fra realøkonomien til finanssektoren. «Den økte gjeldsbyrdens nedtrykkende påvirkning på entreprenørene [kan] legge en demper på den munterheten som lønnsreduksjonen kan gi opphav til» (AT: 280). Dette kan i sin tur føre til en reduksjon av kapitalens grenseeffektivitet og ytterligere reduksjon i effektiv etterspørsel, ytterligere reduksjon i pengelønn og priser osv.

På den andre siden kan ikke fleksible pengelønninger være fleksible bare nedad, de må også være fleksible oppad. I en høgkonjunktur vil økt pengelønn føre til prisøkning, økt effektiv etterspørsel og økning i kapitalens grenseeffektivitet, ytterligere økning i sysselsetting, lønninger og priser, osv.

Et annet problem er at når markedet bestemmer, «finnes det ingen måte å sikre en lik lønnsreduksjon for alle grupper arbeidere på. Resultatet kan bare oppnås gjennom … uregelmessige endringer som ikke på noen måte kan begrunnes med sosial rettferdighet eller økonomisk effektivitet, og kan sannsynligvis bare fullføres etter en ødslende og skjebnesvanger kamp, hvor de med den svakeste forhandlingsposisjonen vil lide mest» (AT: 283).

Keynes konkluderer:

«Hovedresultatet av en slik politikk vil være å forårsake en så voldsom ustabilitet i prisene at forretningsmessige kalkulasjoner kanskje vil bli nytteløse i et økonomisk samfunn som fungerer på den måten som det vi lever i. Om man tror at en fleksibel lønnspolitikk er en god og passende følgesvenn til et system som i det store og hele preges av laissez-faire, tror man på det motsatte av sannheten. (…)
I lys av disse betraktningene er jeg nå av den mening at å opprettholde et stabilt pengelønnsnivå når alt kommer til alt er den mest tilrådelige politikk for et lukket system. Den samme konklusjonen vil gjelde et åpent system, gitt at likevekten med resten av verden kan sikres ved hjelp av endringer i valutakursene» (AT: 284, 285).

Joan Robinson hadde nok grunn til å være oppgitt ikke bare over nyklassikernes, men også «bastard-keynesianernes» lesning av Keynes’ analyse av fleksible lønninger. Med referanse til to artikler av Keynes fra 1931, skrev hun:

«Keynes’ argument was not the one which has been foisted on him by the bastard Keynesians – that money-wage rates are rigid for institutional reasons. It was that if wages could be cut, in a slump, it would make the situation worse, because it would lead to falling prices and expectations of further falls, so that investment was discouraged, while the fall in money value of assets would reduce the availability of credit and is liable to break the banks» (Robinson 1971: 90–91).

Keynes’ syn på kapitalismen
Keynes var ikke noen sosialist og slett ikke en politisk revolusjonær. Men han likte heller ikke den politiske høgresiden, og det konservative partiet i England betraktet han nærmest som en fornærmelse:

«How could I bring myself to be a Conservative? They offer me neither food nor drink – neither intellectual nor spiritual consolation. (…) It leads nowhere; it satisfies no ideal; it conforms to no intellectual standard; it is not even safe, or calculated to preserve from spoilers that degree of civilization which we have already attained.»[39]

Han hadde visse sympatier med det liberale partiet, men var slett ikke begeistret for det heller. Labour Party syntes han hadde en bra økonomisk politikk, men ellers syntes han det var temmelig konservativt: «I am sure I am less conservative in my inclinations than the average Labour voter. … The Republic of my imagination lies on the extreme left of celestial space.»[40]

Jeg vil karakterisere Keynes som en intellektuelt ryddig kritiker av kapitalismen og som en radikal reformator. Han betraktet kapitalismen som det minste av alle onder. Kritikken hans gjelder særlig to aspekter, for det første tendensen til ødeleggende finansiell spekulasjon og for det andre investeringsaktivitetenes, dvs. kapitalakkumulasjonens, voldsomme svingninger og vilkårlighet. Når det gjelder investeringene, tar han utgangspunkt i at: «Vi har ingen klare beviser fra erfaringen på at den investeringspolitikken som er mest sosialt fordelaktig sammenfaller med den som er mest innbringende» (AT: 172). Og han foreslår at investeringene blir sosialisert, iallfall i et betydelig omfang:

«Jeg for min del er blitt ganske skeptisk til om det er nok bare å drive pengepolitikk rettet mot å påvirke rentesatsen. Jeg venter at staten, som er i posisjon til å beregne grenseeffektiviteten til kapitalgoder på lang sikt, og på grunnlag av det allmenne sosiale beste, tar enda større ansvar for å organisere investeringene direkte. For fluktuasjonene i markedsvurderingen av grenseeffektiviteten til forskjellige typer kapital, … vil trolig være for store til å kunne oppveies av noen praktisk gjennomførbar renteendring» (AT: 179).

Enda mer kritisk er Keynes til den utøylelige tendensen til kapitalistisk finansiell spekulasjon. Her skiller han mellom begrepet «spekulasjon for den virksomheten som går ut på å forutse markedets psykologi, og begrepet initiativ [enterprise] for den virksomheten som går ut på å forutse den fremtidige avkastningen på aktiva over hele deres levetid» (AT: 174).[41] Han bemerker at det «på ingen måte er slik at spekulasjon alltid dominerer over initiativet. Men ettersom organiseringen av [finansielle] investeringsmarkeder utvikles, øker imidlertid sjansen for spekulasjonens dominans» (AT: 174). Og han tilføyer:

«Spekulanter gjør ingen skade hvis de bare er krusninger på en massiv bølge av initiativ. Men situasjonen blir kritisk når initiativet blir en krusning i en malstrøm av spekulasjon. Når et lands kapitalutvikling blir et biprodukt av kasinovirksomhet, vil oppgaven trolig bli dårlig utført. (…)
Disse tendensene er nesten uunngåelig resultatet av at vi at vi har så velorganiserte, ‘likvide’ investeringsmarkeder. De fleste er enige om at det er til allmennhetens beste om kasinoer er dyre og vanskelig tilgjengelige. Kanskje gjelder dette også aksjebørser» (AT: 174, 175).

Keynes’ forslag til dempning av finansiell spekulasjon var ganske likt den transaksjonsskatten ATTAC har foreslått i vår tid. Han mente at den høye meklerprovisjonen og overføringsskatten til staten som allerede var innført på Londonbørsen tidlig i 1930-årene, var grunnen til at spekulasjonsaktivteten på denne børsen var langt lavere enn på Wall Street:

«Innføringen av en betydelig statlig overføringsskatt på alle [børs-]transaksjoner kan vise seg å være den mest formålstjenlige reformen vi har for hånden med tanke på å skulle svekke spekulasjonens dominans over initiativet …» (AT: 175).

På lengre sikt så Keynes for seg at finanskapitalisten ville bli en overflødig figur og rett og slett forsvinne nærmest av seg selv:

«Kapitaleieren kan motta rente fordi det er knapphet på kapital, akkurat som jordeieren kan motta jordrente fordi det er knapphet på jordeiendom. (…) Jeg anser derfor rentenistaspektet ved kapitalismen som en overgangsfase som vil forsvinne når det har gjort jobben sin. Og når rentenistaspektet er borte, vil mye annet ved kapitalismen gjennomgå en forvandling. Videre vil det være en stor fordel for det hendelsesforløpet jeg ønsker meg at dødshjelpen til rentenisten, den funksjonsløse investoren, ikke gis brått, men bare som en gradvis fortsettelse av den tendensen vi har sett i Storbritannia i senere tid, og ikke krever noen revolusjon» (AT: 392, 393).

Nå bør det være åpenbart at Keynes tok fullstendig feil her. «Knapphets»-tankegangen, som han lånte fra nyklassikerne, kan overhodet ikke forklare finanskapitalens eksistens eller «rentenistaspektet ved kapitalismen». I dag er det slett ikke noen «knapphet», men tvert imot en kolossal overakkumulasjon av finanskapital, og denne akkumulasjonen skjer gjennom mekanismer som i stor grad er løsrevet fra realøkonomien (jf. Skarstein 2010; 2012) . Disse mekanismene kunne selvsagt ikke Keynes se fordi de ennå ikke var utviklet da han skrev The General Theory. Og selv om han feilvurderte finanskapitalens utviklingstendenser, konstruerte han iallfall ikke et totalt urealistisk idealbilde av finanssektoren, slik de nyklassiske økonomene har gjort.

Renegatenes inntog
I historisk tilbakeblikk ser det ut til at både Keynes’ kritiske analyse av kapitalismen og hans mest vidtgående reformforslag var for radikale til å få aksept blant økonomer i akademia og i statsforvaltningen. Utvanningen og forvrengningen av teorien hans synes delvis å ha vært en ubevisst prosess der aktørene overså hans egen advarsel. I forordet til GT skriver han nemlig at ideene som er uttrykt så omstendelig i denne boken, er veldig enkle og burde være åpenbare: «Vanskelighetene ligger ikke i de nye ideene, men å fri seg fra de gamle som forgrener seg til hver eneste krok av bevisstheten hos dem som har blitt oppfostret som de fleste av oss» (AT: 15).

Keynes hadde og har solid empirisk dekning når han gang på gang konstaterer at normaltilstanden i kapitalismen er arbeidsløshet: «all erfaring tyder på at full, eller tilnærmet full, sysselsetting er en sjelden og kortvarig begivenhet. … en slags mellomtilstand som verken er forferdelig eller tilfredsstillende, er det vanlige» (AT: 265). Det er grunnen til at han kaller teorien sin en «allmenn teori» og full sysselsetting «et spesialtilfelle»:

«Den effektive etterspørselen som er forbundet med full sysselsetting er et spesialtilfelle som bare virkeliggjøres når konsumtilbøyeligheten og motivasjonen for å investere står i et bestemt forhold til hverandre» (AT: 44).

Denne oppfatningen snudde nyklassikerne straks på hodet. For dem er Walras-tradisjonens teori for generell likevekt (med full sysselsetting) «den generelle teorien», mens Keynes’ teori er et «spesialtilfelle» som gjelder bare på kort sikt.[42] Følgelig måtte Keynes’ teori bringes i harmoni med den nyklassiske teorien, og Walras-tradisjonens modell for generell likevekt måtte danne «mikrogrunnlaget» for Keynes’ teori.[43]

Det begynte med Hicks’ statiske IS-LM-modell som har vært fast inventar i lærebøkene i makroøkonomi i rundt 70 år (Hicks 1937). Det er en modell for samtidig likevekt i produktmarkedet (IS, framstilt ved likhet mellom sparing og investeringer) og pengemarkedet (LM, framstilt ved likhet mellom etterspørsel og tilbud på penger). IS er en synkende funksjon og LM en stigende funksjon av renten. Følgelig finnes det en rentesats som gir samtidig likevekt i begge markeder. Hvorfor og hvordan denne samtidige statiske likevekten oppstår, sier verken Hicks eller hans etterfølgere knapt noe om. Seinere er denne modellen blitt supplert med en nyklassisk makroproduktfunksjon med «arbeid» som uavhengig variabel (slik at dens førstederiverte definerer etterspørselen etter «arbeid») og en tilbudsfunksjon for «arbeid» der tilbudet øker med reallønnen. Med dette tillegget til modellen blir alle monetære størrelser forvandlet til realstørrelser, og arbeidsløshet blir forklart med at arbeiderne eller fagforeningene ikke vil akseptere lavere reallønn. Altså er reallønningene «rigide nedad», og arbeidsløsheten er egentlig frivillig.[44]

IS-LM- modellen representerer det Joan Robinson karakteriserte som «bastard-keynesianisme». Men det skulle bli verre. Ledet av amerikanske økonomer med Chicago-skolen i spissen, satte nyklassikerne rundt midten av 1970-årene i gang et makroøkonomisk forskningsprosjekt for å etablere et «sunt mikrogrunnlag» for Keynesiansk makroøkonomi. Joan Robinson regnet dette prosjektet til det hun kalte «førkeynesiansk teori etter Keynes» (Robinson 1978: 91–102). Uhorvelige intellektuelle energier og hundrevis av doktoravhandlinger ble investert i arbeidet for å revidere Keynes’ teori slik at den kom i harmoni med generell likevektsteori.[45]

En grunnleggende byggekloss i dette systemet er «metodisk individualisme», antakelsen om at de økonomiske aktørene handler «atomistisk», i isolasjon fra hverandre, og at deres eneste interaksjon er gjennom prissystemet i markedet. Andre essensielle byggeklosser er antakelsene om at konsumentene maksimerer sin individuelle «nytte» og bedriftene maksimerer sin individuelle profitt i et system i generell likevekt. Disse byggeklossene skulle altså utgjøre «mikrogrunnlaget» for makroøkonomisk teori. Men som, blant andre, Alan Kirman har vist, er det logisk umulig å avlede makroøkonomiske sammenhenger og regulariteter fra individuell økonomisk atferd: «There is simply no direct relation between individual and collective behaviour» (Kirman 1992: 118. Min kursiv).

At denne kritikken slo vekk beina under hele prosjektet med å etablere et mikrogrunnlag, ser ikke ut til å ha forstyrret mainstream-økonomene i nevneverdig grad. De har gått videre med modeller som forutsetter at alle aktører i økonomien har «rasjonelle forventninger», og at markedene, spesielt finansmarkedet, er «effektive». Hypotesen om «effektive markeder» hevder at i et perfekt marked ligger til enhver tid all relevant informasjon i prisene. Prisendringer er dessuten statistisk uavhengige i den betydning at prisen på en vare eller et verdipapir på et gitt historisk tidspunkt er «uavhengig» av prisen på et annet tidspunkt. Dessuten er variasjoner i prisene statistisk normalfordelt. Den økonomiske prosessen er en «random walk». Markedene i den kapitalistiske økonomien er totalt selvregulerende og styrer seg uavbrutt til generell likevekt.[46]

Hypotesen om «rasjonelle forventninger» er basert på tre tvers igjennom antikeynesianske antagelser. For det første: Prisene er, som nevnt, hele tiden slik at markedene er i likevekt, dvs. etterspørselen er lik tilbudet i alle markeder. For det andre: Når «rasjonelle» individer former sine forventninger, gjør de «effektiv bruk» av all tilgjengelig informasjon. For det tredje: Individene bruker en «korrekt» modell av økonomien for å gjøre sine prognoser. Det vil si at økonomien oppfører seg slik modellen har predikert. Dette innebærer at det som skjer i framtiden, kan bli avledet av fortiden og nåtiden. Konjunkturteorien som er basert på disse antagelsene, den såkalte «real business cycle» (RBC) teorien, sier at økonomien imidlertid kan bli utsatt for «eksogene sjokk» som gjør at den samsvarer med modellen bare som et gjennomsnitt over tid. Favoritteksemplet på «eksogene sjokk» er brå «teknologiske sjokk» (som om teknologisk endring er brå), men det kan også være plutselige endringer i oljeprisen, uforutsette endringer i været, kriger, statlige reguleringer osv. RBC forutsetter at markedene er «effektive» så sant de ikke blir regulert eller det dannes monopoler eller karteller.

En annen blomst i dette prosjektet er den såkalte «ny-keynesianske» modellen (NK-modellen), som tar utgangspunkt i RBC modellen, men uten kapital. NK-modellen i sin standardform, som er fast ingrediens i nesten alle mainstream lærebøker i makroøkonomi, har nemlig en likning for «aggregert etterspørsel» som ignorerer eksistensen av investeringer. Dessuten forutsetter den full sysselsetting. De som forfekter denne modellen, snakker sjelden om kapitalisme, bare «markedsøkonomi». Men det må jo være den reelt eksisterende kapitalismen denne modellen foregir å beskrive. NK-modellen i sin standardform representerer altså en kapitalisme som ikke bare er uten kapital, men også uten arbeidsløshet. Så hva er det egentlig NK-modellen skal forklare? Det er fantastisk at tilhengerne av denne modellen betrakter den som et «vitenskapelig framskritt» i forhold til Keynes’ teori.

Her bør det nevnes at såkalte moderne økonomer ofte hevder at et problem med Keynes var at han ikke uttrykte sine ideer i klare matematiske termer. Dette er rent sludder. For det første hadde Keynes store kunnskaper i matematikk. Doktoravhandlingen hans var faktisk innen matematisk statistikk. For det andre var han slett ikke imot bruk av matematikk i økonomisk teori. Det var misbruket han ville til livs. Eller som han skriver:

«Alt for mye av den nyere ‘matematiske’ økonomi er rent oppspinn; den er like upresis som forutsetningene den bygger på, og det gjør at forfatteren kan miste kompleksiteten og den gjensidige avhengigheten i den virkelige verden av syne i en jungel av pretensiøse og unyttige symboler» (AT: 314).

La meg til slutt nevne enda en variant av nyklassiske makroøkonomiske modeller, nemlig modellen for «Dynamic Stochastic General Equilibrium», DSGE-modellen. Den store majoriteten av økonomer har hittil ment at denne modellen for «anvendt generell likevekt» gir en svært god representasjon av den kapitalistiske makroøkonomien. Og som Kirman ironisk bemerker: «This model … is considered as more scientific than earlier models since it is based on microeconomic foundations» (Kirman 2010: 500). Heller ikke i DSGE-modellen er endogent skapte økonomiske kriser en mulighet. Forstyrrelser kan bare oppstå gjennom «eksogene sjokk», men økonomien vil straks dempe ned disse «sjokkene» og innstille seg i ny generell likevekt.

Det kan passe å avslutte denne diskusjonen med et sitat av en avhopper fra generell likevekt-prosjektet som kanskje er bedre kjent enn Alan Kirman: «Economics at the end of the twentieth century is a discipline that concerns itself with models, not theories» (Weintraub 2002: 2).

Det Weintraub beskriver, kalte den tyske sosiologen Hans Albert «modellplatonismen i nyklassisk økonomi” (Albert 1971). Men det kan ta lang tid før denne innsikten når dem som har okkupert definisjonsmakten i økonomifaget. Ikke minst deres arrogante selvgodhet er et hinder for det. Midt under finanskrisa, i august 2008, skrev lærebokguruen Olivier Blanchard: «The state of macro is good» (Blanchard 2008: 2).[47]

Lys i enden av tunnelen?
Det jeg nå har sagt om reaksjonen på Keynes’ teori kommer fra dem vi kan kalle vaktmestrene innen økonomifaget. Ved universitetene er det de som vanligvis kontrollerer utformingen av pensa og temaer for doktorgrader, som sitter i ansettelseskommisjoner og (dermed kontrollerer rekrutteringen av fagpersonell), som sitter i redaksjonene og redaksjonsrådene for fagtidsskriftene, som kontrollerer forskningsfinansiering osv. Ellers i samfunnet kontrollerer de rekrutteringen til høyere stillinger for økonomer, spesielt i finansdepartementene og i sentralbankene.

Men selvsagt fins det også, iallfall internasjonalt, et betydelig antall økonomer, både enkeltpersoner og grupper, som på en kritisk og konstruktiv måte har prøvd å videreføre og videreutvikle Keynes’ teori. De har sine egne medlemsorganisasjoner, egne konferanser og egne tidsskrift.[48] Mange av disse økonomene har satt sine navn i fagets historie. Jeg har allerede nevnt Joan Robinson, Evsey Domar, Roy Harrod og Hyman Minsky. Blant mange andre som burde nevnes i denne sammenheng er Nicholas Kaldor (England) og William S. Vickrey (USA).[49] Men de er alle døde. Da er det mer oppmuntrende at studentene i samfunnsøkonomi så smått begynner å røre på seg, blant annet gjennom det internasjonale nettverket Post-Autistic Economics Movement som gir ut nettidsskriftet Real-World Economics Review. Oppmuntrende er det også at internasjonalt kjente økonomer som Paul Krugman (2012) og Lance Taylor (2010) foreslår løsninger på den nåværende krisa på grunnlag av et entydig keynesiansk perspektiv.

I sin vitenskapelige selvbiografi skrev fysikeren Max Planck:

«A new scientific truth does not triumph by convincing its opponents and making them see the light, but rather because its opponents eventually die, and a new generation grows up that is familiar with it» (Planck 1950: 33–34).

Dette ser iallfall ikke ut til å stemme når det gjelder Keynes’ teori. Min gjetning er at bare enda større økonomiske katastrofer enn den vi nå opplever, kan føre til en virkelig selvkritikk, til ekte mangfold og en radikal nyorientering i økonomifaget.

Referanser
Albert, Hans (1971), «Modell-Platonismus – Der neoklassische Stil des ökonomischen Denkens in kritischer Beleuchtung», i: Ernst Topitsch (red.), Logik der Sozialwissenschaften, Kiepenheuer & Witsch, Köln/Berlin, s. 406–434.

Blanchard, Olivier J. (2008), The State of Macro, Working Paper 14259, National Bureau of Economic Research, Cambridge, MA.

Chick, Victoria (1983), Macroeconomics after Keynes, The MIT Press, Cambridge, Mass.

Friedman, Milton (1977), «Comments on the Critics», i: Robert J. Gordon: Milton Friedman’s Monetary Framework – A Debate with His Critics, 2nd impression, The University of Chicago Press,
s. 132-177.

Hicks, J.R. (1937), «Mr. Keynes and the ‘Classics’ – A Suggested Interpretation», Econometrica, bd. 5, s. 147–159.

Kahn, Richard F. (1931), «The relation of home investment to employment», Economic Journal, bd. 41, s. 173–198.

Kalecki, Michal (1971), Selected Essays on the Dynamics of the Capitalist Economy, 1933–1970, Cambridge University Press, Cambridge, Engl.

Keynes, John Maynard (1964/1936), The General Theory of Employment, Interest and Money, MacMillan & Co., London. (GT)

Keynes, John Maynard (1937a), «The General Theory of Employment», Quarterly Journal of Economics, februar, s. 209–223.

Keynes, John Maynard (1937b), «Alternative theories of the Rate of Interest», Economic Journal, bd. 47, s. 241–252.

Keynes, J.M. (1939): «Relative movements of real wages and output», The Economic Journal, bd. 49, mars 1939, s. 34−51.

Keynes, John Maynard (2011/1936), Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger, Vidarforlaget, Oslo. (AT)

Kirman, Alan (1992), «Whom or what does the representative individual represent?», Journal of Economic Perspectives, bd. 6, nr. 2, s. 117–136.

Kirman, Alan (2010), «The Economic Crisis is a Crisis of Economic Theory”, CESifo Economic Studies, bd. 56, nr. 4, s. 498–535.

Krugman, Paul (2012), End This Depression Now!, W.W. Norton & Co., New York.

Leijonhufvud, Axel (1968), Keynesian Economics and the Economics of Keynes, Oxford University Press, Oxford/London.

Mandelbrot, Benoit & Richard L. Hudson (2006), The (mis)Behavior of Markets – A fractal view of financial turbulence, Basic Books, New York.

Marcuzzo, Maria Cristina (2003), «Joan Robinson and the three Cambridge revolutions», Review of Political Economy, bd. 15, nr. 4, s. 545–560.

Minsky, Hyman P. (1986a), Stabilizing an Unstable Economy, Yale University Press, New Haven and London.

Minsky, Hyman (1986b), «Den svarte torsdag vil neppe gjenta seg» (intervju), Vardøger 17, s. 115–126.

Minsky, Hyman P. (2008/1975), John Maynard Keynes, McGraw-Hill, New York.

Mirowski, Philip (2002), Machine Dreams – Economics Becomes a Cyborg Science, Cambridge University Press, Cambridge Engl./New York.

Moore, B. (1973), «Some macroeconomic consequences of corporate equities», Revue Canadienne d’economie, April 1973.

Pasinetti, Luigi L. (2007), Keynes and the Cambridge Keynesians – A ‘Revolution in Economics’ to be Accomplished, Cambridge University Press, Cambridge Engl.

Planck, Max (1950), Scientific Autobiography and Other Papers, Williams and Norgate, London.

Robinson, Joan (1971), Economic Heresies – Some old-fashioned questions in economic theory, MacMillan, London.

Robinson, Joan (1978), Contributions to Modern Economics, Basil Blackwell, Oxford.

Skarstein, Rune (1992), «The Shaky Supply Side – On neoclassical ‘anomalies’ in macroeconomic theory», Banca Nazionale del Lavoro Quarterly Review, nr. 183, desember, s. 407–430.

Skarstein, Rune (2011), «Overaccumulation of productive capital or of finance capital? A view from the outskirts of a Marxist debate», Investigación Económica, bd. 70, nr. 276, april–juni, s. 51–87.

Skarstein, Rune (2012), «Overakkumulasjon av produktiv kapital eller finanskapital? Om årsakene til den økonomiske krisa», Vardøger 33, s. 10–39.

Skidelsky, Robert (2010), Keynes – The Return of the Master, Penguin Books, London.

Sylos-Labini, Paolo (1988): «The Great Debates on the Laws of Returns and the Value of Capital: When Will Economists Finally Accept their own Logic?», Banca Nationale del Lavoro Quarterly Review, nr. 166, Sept. 1988, s. 263−291.

Taylor, Lance (2010), Maynard’s Revenge – The Collapse of Free Market Macroeconomics, Harvard University Press, Cambridge Mass.

Vickrey, William S. (2004), Full Employment and Price Stability, red. M. Forstater og P.R. Tcherneva, Edward Elgar, Cheltenham, Engl./Northhampton MA.

Weintraub, E. Roy (1977): «The Microfoundations of Macroeconomics: A Critical Survey», Journal of Economic Litterature, bd. 15, nr. 1, 1977, s. 1−23.

Weintraub, E. Roy (1983), «On the existence of competitive equilibrium: 1930–1954», Journal of Economic Literature, bd. 21, s. 1–39.

Weintraub, E. Roy (2002), How Economics became a Mathematical Science, Duke University Press, Durham and London.

[1] Stor takk til Olav Fagerlid og Anders Ekeland for kommentarer av et tidligere utkast.

[2] The “Manifesto”, som er blitt trykket i Vol. XXIX av The Collected Writings of J.M. Keynes, representerte en videreutvikling av hovedpunkter i Kahns artikkel om sysselsettingsmultiplikatoren, som ble publisert i 1931 (Kahn 1931). Jf. også Marcuzzo (2003).

[3] Luigi Pasinetti bemerker: «It is important to realise that this cannot have been a pleasant experience for a man of Keynes’s stature, at the age of fifty. Among other things, it caused him a break of personal friendships with many of his colleagues» (Pasinetti 2007: 7).

[4] «His mind worked many times faster than anyone else’s … Above all, he was blessedly free from the vice of wanting to have been right. He quickly absorbed criticisms of the Treatise that were raised at the Circus; immediately his mind began to race towards new formulations» (Robinson 1978: xii).

[5] Sitert etter Robinson (1978: 54).

[6] Jeg har noen innvendinger mot oversettelsen til norsk. Men siden dette ikke er en egentlig bokomtale, vil jeg nevne slike problemer bare i fotnoter til sitater fra oversettelsen.

[7] At økonomien er «lukket» betyr at det ikke er utenrikshandel, eller at utenrikshandelen hele tiden er i balanse. Dessuten ser vi bort fra offentlig sektors virkning på effektiv etterspørsel.

[8] En enhet konsumvarer kan antas å bestå av en «kurv» konsumgoder i faste proporsjoner.

[9] De som syns at dette minner sterkt om Marx’ reproduksjonsskjema i 2. bindet av Das Kapital, har helt rett. Uavhengig av Keynes formulerte Michal Kalecki i 1933 prinsippet for effektiv etterspørsel nettopp på grunnlag av Marx’ reproduksjonsskjema (jf. Kalecki 1971: 13, 15–17 og 146–155). Men Keynes kjente ikke til Kaleckis arbeider da han skrev GT.

[10] At også netto eksport og offentlige utgifter representerer komponenter i samlet effektiv etterspørsel rører ikke ved dette teoretiske grunnprinsippet.

[11] For eksempel skriver han at «all erfaring tyder på at full, eller tilnærmet full, sysselsetting er en sjelden og kortvarig begivenhet. … en slags mellomtilstand som verken er forferdelig eller tilfredsstillende, er det vanlige» (AT: 265).

[12] Framstilt på en for mange mer tilvant måte: Når ΔY er endring i total inntekt, ΔI er endring i total investering og ΔS er endring i sparing, har vi i vårt eksempel at ΔS = 0,4ΔY. For at endringen i sparingen skal matche endringen i investeringene, må følgelig inntektsnivået endre seg slik at 0,4ΔY = ΔI, dvs. ΔY = 2,5 ΔI. Det kan enkelt vises at multiplikatorprosessen der en del av inntekten i hver «runde» blir konsumert, tilsvarer en konvergerende geometrisk rekke.

[13] Som Hyman Minsky bemerker: «Keynes without uncertainty is something like Hamlet without the Prince” (Minsky 2008/1975: 55).

[14] Dette gjorde han klart allerede i sin doktoravhandling i matematisk statistikk, A Treatise on Probability, publisert første gang i 1921, som han også viser til i en fotnote i AT: «Med ‘høyst usikker’ mener jeg ikke det samme som ‘høyst usannsynlig’. Jf. Treatise on Probability, kapittel 6, ‘The Weight of Arguments’» (AT: 164, f.n. 69).

[15] Keynes skiller ikke mellom klassisk økonomi (Smith, Ricardo, Mill m.fl.) som rådde grunnen til 1860-årene, og nyklassisk økonomi (Jevons. Walras, Menger, Marshall m.fl.) som har dominert økonomifaget de siste de siste 130 årene. Men når han snakker om klassisk økonomi, mener han åpenbart i nesten alle tilfeller det vi i dag kaller nyklassisk økonomi. I sitater der han helt åpenbart mener nyklassisk økonomi har jeg lagt inn en hakeparentes [ny]. Det han sier her, er imidlertid like treffende på klassisk som på nyklassisk økonomi.

[16] At Keynes selv til tider skrev denne termen i anførselstegn, kan tyde på at han ikke var helt fornøyd med ordvalget (jf. AT: 199; GT: 184). Men det er heller ikke tvil om at han vinglet litt og gjerne ville gi den konsesjon til nyklassikerne at hans «marginale kapitaleffektivitet» var forenlig med «kapitalens grenseproduktivitet». Om dette, se Minsky (2008/1975: 92–98).

[17] Og han tilføyer: «Jeg sympatiserer altså med den førklassiske [han mener før-nyklassiske] læresetningen at alt produseres av arbeidskraft (labour), ved hjelp av det som før ble kalt kunst og som nå kalles teknikk, av naturressurser, … samt av resultatene av tidligere arbeid» (AT: 230).

[18] Keynes’ «kapitalens grenseeffektivitet» av en bestemt investering tilsvarer internrenten i gjengs investeringsanalyse.

[19] Michal Kalecki uttrykte dette klarere enn Keynes: «… in a closed system … capitalists as a whole, determine their own profits by the extent of their own investment and personal consumption» (Kalecki 1971: 1971: 12–13). Under forutsetningen at arbeiderne ikke sparer, sammenfattet han dette i formelen «capitalists get what they spend, workers spend what they get». Joan Robinson har gitt en glimrende framstilling av forholdet mellom Keynes’ og Kaleckis teoretiske bidrag (Robinson 1978: 53–60)..

[20] Som Hyman Minsky påpeker, «Kapitalistisk virksomhet starter … med finansiering» (Minsky 1986b: 118).

[21] Her møtes igjen Keynes og Kalecki. Jfr. spesielt Kaleckis artikler om «increasing risk» skrevet i 1937 og 1954 (Kalecki 1971: 105–123). I Hyman Minskys tolkning av Keynes’ investeringsteori spiller begrepet om låntakers versus långivers risiko en nøkkelrolle (jf. Minsky 2008/1975: 104–110; 1986a: 190–196).

[22] I denne sammenheng bemerker han at på børsen blir «investeringer som er ‘faste’ for samfunnet gjort ‘likvide’ for enkeltindivider» (AT: 169), og han legger til at en av børsens hovedfunksjoner er omsetning av verdipapirer i et slags nullsumspill: «Den profesjonelle [finans-]investors faktiske, private målsetting er i dag ‘to beat the gun’, som amerikanerne så godt uttrykker det, å overliste massen og overlate den dårlige, eller verdiløse skillingen til noen andre» (AT: 171).

[23] I den norske oversettelsen er ordet «uunngåelig» (inevitably) utelatt (jf. GT: 151; AT: 167).

[24] Gjennom mekanismene i det såkalte interbankmarkedet er finansiering av langsiktige utlån med kortsiktige innlån i dag blitt mye mer omfattende enn på Keynes’ tid.

[25] Dette er Minskys eksplisitte tolkning. For meg synes den å være helt i samsvar med formuleringer av Keynes, for eksempel: «Desillusjonen kommer fordi det plutselig oppstår tvil om hvor sikker den prospektive avkastningen er, muligens fordi den løpende avkastningen viser tegn til å avta ettersom beholdningen av nyproduserte varige goder øker jevnt» (AT: 333).

[26] Her velger jeg Keynes’ egen formulering fordi jeg syns den norske oversettelsen ikke helt holder mål. Den lyder slik: «… et viktig element i min teori er hvorfor høykonjunkturer bærer i seg kimene til sin egen undergang» (AT: 404) Det var jo nettopp endogeniteten i en prosess av egen ødeleggelse Keynes la vekt på, og «kimen til egen undergang» betyr ikke det samme som «seeds of their own destruction».

[27] Med «kredittilstanden» mener Keynes «låneinstitusjonenes tillit til dem som ønsker å låne av dem» (AT: 173).

[28] En relativt sjenerøs arbeidsløshetstrygd kan være «en annen måte».

[29] I en fotnote bemerker han: «Altså er ‘lånefinansierte utgifter’ et passende uttrykk for offentlige myndigheters netto låneopptak av alle typer, være seg på kapitalkontoen eller for å håndtere et budsjettunderskudd. Den ene formen for låneutgifter virker ved å øke investeringen, den andre ved å øke konsumtilbøyeligheten» (AT: 145, f.n. 61).

[30] Keynes skilte ikke mellom klassiske og nyklassiske økonomer og kalte nyklassikerne konsekvent for klassikere.

[31] Ordet «hoard» – samle eller holde på – er i AT oversatt med «hamstre». Jfr. for øvrig det klargjørende kapitlet «The concept of hoarding» i Robinson (1978: 29–34).

[32] Selvsagt finnes det også andre, sekundære årsakssammenhenger: En økning av inntektsnivået vil påvirke renten gjennom økt transaksjonsetterspørsel etter penger. Endring av renten vil påvirke prisene på kapitalaktiva, slik at for eksempel økt rente presser ned prisen på obligasjoner, endring i prisene på kapitalaktiva vil påvirke kapitalens grenseeffektivitet.

[33] Her er ikke oversettelsen helt riktig. «The marginal product of labour» kalles på norsk «arbeidets grenseproduktivitet».

[34] I sin enkleste form innebærer dette at prisnivået er lik pengelønnen dividert med arbeidets grenseproduktivitet.

[35] Som tillegg til kapittel 19, s. 287–296 i AT, gir Keynes et grundig tilsvar til Pigous ideer.

[36] For en kort oversikt over denne diskusjonen, jf. Skarstein (1992).

[37] Det samme gjelder en åpen økonomi. En reduksjon av pengelønnen i forhold til pengelønnsnivået hos handelspartnerne vil bedre handelsbalansen og øke kapitalens grenseeffektivitet. Men også dette resonnementet bygger på den implisitte antakelsen at den samlede effektive etterspørselen ligger fast.

[38] Studier av den amerikanske økonomien har vist at lønnsarbeidere har en marginal konsumtilbøyelighet på praktisk talt 1,0, mens grupper med profittrelaterte inntekter har en marginal konsumtilbøyelighet på mindre enn 0,2. (Jf. f.eks. Moore 1973; Skarstein 1992)

[39] Fra artikkelen «Am I a Liberal?». Sitert etter Minsky (2008/1975: 145).

[40] Fra artikkelen «Liberalism and Labour». Sitert etter Minsky 2008/1975: 144.

[41] Her syns jeg ordet «initiativ» er et uheldig valg som oversettelse av «enterprise». Jeg ville ha foretrukket ordet «foretaksomhet».

[42] Her hjalp det ikke at økonomer som Harrod og Domar straks begynte å formulere en vekstteori på Keynes’ premisser.

[43] Som Alan Kirman påpeker: «Macroeconomic theory took a major turn when it was argued that models of aggregate phenomena had to be based on ‘sound micro foundations’. … It was no longer acceptable to study relationships between aggregate variables without behavioural foundations» (Kirman 2010: 507).

[44] Den mest omfattende kritikken av IS-LM-modellen i alle dens varianter synes meg å være Leijonhufvud (1968). Mer kortfattet kritikk finnes i Chick (1983: 247–249, 322–324) og Minsky (2008/1975: 31–51).

[45] For oversikter jf. Weintraub 1977; 1983; 2002; Mirowski 2002; Kirman 2010 .

[46] For grundige, kritiske drøftinger av disse teoriene jf. f.eks. Mirowski (2002: spesielt s. 232–308); Kirman (2010); Mandelbrot & Hudson (2006). En mer populær framstilling er Skidelsky (2010: 29–51).

[47] Blanchards tre, svært like, lærebøker i makroøkonomi (to med medforfattere), Macroeconomics, Macroeconomics: A European Version og Macroeconomics: International Version, er i dag sannsynligvis de mest brukte på universiteter rundt om i verden, også i Norge.

[48] Et par eksempler blant mange flere slike tidsskrift: Cambridge Journal of Economics (England) og Journal of Post-Keynesian Economics (USA).

[49] Vickrey fikk Nobels minnepris i økonomi, ikke for sine ypperlige bidrag i makroøkonomisk teori, men i transportøkonomi. Sammen med Keynes (1937a, i AT s. 403–417) burde noen av artiklene i Vickrey (2004) være del av pensumet i ethvert universitetskurs i makroøkonomisk teori.

Ledighet og lediggang

Fri, 15 Feb 2013 19:44:18 GMT

Lavere arbeidsledighet kan faktisk skyldes at det er umulig å få jobb.

I desember i fjor var det 26 millioner arbeidsledige i EU, ifølge Eurostat. Av disse var 5,5 millioner ungdom (mellom 15 og 24 år). Dette betyr ikke at det var 5,5 millioner unge som var uten jobb. Og det innebærer heller ikke at hver fjerde ungdom i EU var uten jobb, selv om dette er en vanlig journalistisk framstilling. Ledighetstallene som brukes ved internasjonale sammenligninger er hentet fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU). Her spørres et utvalg av befolkningen om sin tilknytning til arbeidsmarkedet. AKU definerer en arbeidsledig person som en som ikke var sysselsatt i referanseuka, som aktivt har søkt jobb de siste fre ukene og som er tilgjengelig for å begynne i jobb i løpet av de neste to ukene. Oppfylles ikke alle disse kriteriene, er man per definisjon ikke arbeidsledig. For å regnes som sysselsatt må man ha hatt inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i løpet av referanseuka. Det betyr at det er svært mange som hverken er sysselsatt eller arbeidsledig i denne statistikken – de er det som kalles «utenfor arbeidsstyrken».

Det er store forskjeller mellom landene når det gjelder hvor stor andel av de unge som er utenfor arbeidsstyrken, og det er også store variasjoner i hva disse bedriver tiden med. I Norge er drøye 40 prosent av de unge utenfor arbeidsstyrken. I EU er tilsvarende tall knappe 60 prosent, i Hellas og Italia er over 70 prosent av de unge utenfor arbeidsstyrken. Tall for ungdomsledigheten er ikke dekkende for hvordan ungdoms tilknytning til arbeidsmarkedet har utviklet seg gjennom den økonomiske krisa. Ledighet angis nemlig vanligvis i prosent av arbeidsstyrken. Ungdom som over tid har prøvd å få seg jobb uten å lykkes, og som derfor ikke har søkt jobb i løpet av de siste fire ukene, vil i statistikken bidra til en nedgang i ungdomsledigheten fordi de ikke lenger regnes som en del av arbeidsstyrken. Slik kan det som egentlig er langtidseffekter av høy ungdomsledighet feilaktig tolkes som en bedring i arbeidsmarkedet. I EU er hver fjerde ungdom i arbeidsstyrken uten jobb. Men hele tre av fire ungdommer i EU er uten jobb. Hva driver alle disse ungdommene som ikke er sysselsatte eller arbeidsledige med? Svaret er: Svært mye forskjellig. Mange er under utdanning. Noen passer barn, noen er på jordomseiling, noen er uføre, noen jobber svart, noen spiller dataspill.

Andelen unge som er under utdanning er ikke uavhengig av situasjonen på arbeidsmarkedet. I nedgangstider kan for eksempel utdanning fungere som en ventil for unge på arbeidsmarkedet – er det vanskelig å få jobb, kan et velfungerende utdanningssystem sørge for at det likevel er noe inntektsgivende og nyttig å ta seg til. Et nyttig supplement til ledighetsstatistikken er derfor informasjon om hvor mange ungdommer som hverken er sysselsatt eller under utdanning. Ifølge Eurostat var det 7,5 millioner i alderen 15–24 år i EU som i 2011 hverken hadde jobb eller var under utdanning, i tillegg til 6,5 millioner i alderen 25–29 år. Andelen unge som ikke er under utdanning eller sysselsatt (såkalt NEET-rate) har i gjennomsnitt økt med to til tre prosentpoeng siden 2008 og utgjorde i 2011 13 prosent av alle mellom 15 og 24 år, og 20 prosent av alle mellom 25 og 29 år. Det er svært stor variasjon mellom landene, og dårligst ut kommer Italia, Hellas, Spania og Irland. Eurofound ga i oktober i fjor ut en rapport som ser nærmere på hvilke alvorlige konsekvenser dette har både for individet, samfunnet og økonomien. Ifølge deres beregninger utgjorde det økonomiske tapet EU-landene hadde i 2011 knyttet til de høye NEET-ratene svimlende 1200 milliarder kroner – 1,2 prosent av landenes samlede bruttonasjonalprodukt (BNP). For landene som er hardest rammet, blir også tapet sett i forhold til BNP større. Rapporten viser at de som hverken deltar i arbeidsmarkedet eller utdanning som unge får særlige utfordringer senere i livet, som psykiske og fysiske helseproblemer, sosial usikkerhet og dårligere utsikter på arbeidsmarkedet i fremtiden. De er dessuten mindre politisk engasjerte og har mindre tillit til viktige samfunnsinstitusjoner.

Hvilke framtidsutsikter som tegnes opp i ungdomsårene er helt avgjørende for holdninger og muligheter senere i livet. For tiden ser det mørkt ut i flere europeiske land, og jo lenger krisa varer, jo større blir også langtidseffektene. Lediggang er roten til alt ondt, heter det. Arbeidsledigheten er bare en del av bildet.

Det er ikke naturgitt at velferd går fra å være en rettighet til å bli en vare.

Sun, 10 Feb 2013 23:01:51 GMT

Velferdsvalg

Ifølge Finansdepartementet har «utfordringer og valgmuligheter for videreutvikling av velferdsordningene» vært et aktuelt tema i arbeidet med regjeringens perspektivmelding. Når Sigbjørn Johnsen legger den frem på fredag, kan man jo håpe at han tar opp den ubalanserte utviklingen av privat vs. offentlig konsum som en slik «utfordring». På 2000-tallet var den gjennomsnittlige årlige realveksten i privat forbruk 3,4 prosent, mot 2,5 prosent for det offentlige. Den vellykkede håndteringen av finanskrisen bryter mot dette mønsteret, men etter 2009 har den private veksten igjen vært mye kraftigere enn den offentlige. Som Fagforbundet påpeker i en ny rapport, må dette forstås i sammenheng med andre tendenser i økonomien. I 1970 ble om lag 55 prosent av alle årsverk utført innen tjenestesektoren – fra finans til varehandel til helse og omsorg. I 2011 var det hele 77 prosent. Dette gjelder samtlige tjenester, både private og offentlige.

Produktivitetsøkninger – altså at man produserer kvantitativt mer med samme arbeidsinnsats – er enklere innen industrien enn i tjenesteproduksjon. Å klippe hår tre ganger så fort, gjøre unna en dusj på sykehjemmet på halve tiden eller la én og samme person spille samtlige roller i den nye oppsetningen av Folk og røvere i Kardemomme by, er forbundet med betydelige kvalitetsproblemer. Resultatet er at det blir nødvendig med flere årsverk innen tjenestesektoren. Og at tjenester blir dyrere sammenlignet med varer. De offentlige utgiftene går hovedsakelig til nettopp tjenesteproduksjon, innen områder som i sin natur er og må være arbeidsintensive – det er trente hender og hoder der og da som er tjenesten. De krever dermed en voksende del av samfunnets samlede ressurser. Når den offentlige forbruksveksten henger etter den private, betyr det i praksis et stadig press på kvaliteten i de velferdstjenestene som organiseres i fellesskap – i «verdens rikeste land».

En utvikling som fortsetter langs disse linjene, brøyter fram sin egen «løsning». Når nordmenn – særlig de som har mer penger i lommeboka fra før – får mer penger til privat forbruk, samtidig som kvaliteten på de offentlige tjenestene ikke utvikles slik folk forventer seg, er det klart at det undergraver løsninger som finansieres i fellesskap. Det skaper et sug etter private alternativer» eller «tillegg». Resultatet er ikke at ressurser brukes mer effektivt – det er bare å se på den dyre og byråkratiserte private felsesektoren i USA – men derimot at vi får en skjevere fordeling: En utvikling bort fra at velferden er en del av borgernes rettigheter – til å bli mer som varer man kan shoppe. Og da må man også regne med at noen har råd til utdanningens eller eldreomsorgens svar på Mercedes og sjuretters middag, mens andre må ta til takke med en rusten sykkel og makaroni med ost. Dette er naturligvis ikke naturgitt. Det er ikke vanskeligere, heller ikke i fremtiden, å finansiere velferden hvis vi legger sammen inntektene våre enn hvis vi betaler hver for oss. Det som trengs, er ansvarsfulle grep for å omfordele ressursene dit de trengs – det vil si til velferdstjenester som finansieres i fellesskap.

I rapporten «Fortsatt råd til felles velferd?» (2010) har Manifest Analyse gjort beregninger for hva dette vil bety i framtiden. Hva trengs av omfordeling gjennom skatter hvis man aksepterer prognosene om økonomisk vekst, samtidig som man tar hensyn til at befolkningen blir eldre og regner med en årlig forbedring av standarden innen offentlig helse og omsorg med én prosent? Frem til 2060 vil det være nok med en årlig økning av det samlede skattenivået med 0,23 prosentpoeng. Det konkrete resultatet blir en fortsatt økning av det private forbruket – men noe mer moderat og mindre ujevnt fordelt – samtidig som vi klarer å opprettholde og forbedre velferdssektoren.

Men da kreves det altså politiske veivalg. Som Fagforbundet skriver, peker dagens utvikling mot at «vi får tilgang til flere mobiler, møbler og restaurantbesøk sammenliknet med hva vi får av skole, helse, hjemmehjelps- og omsorgstjenester». Det er ikke sikkert det er dette majoriteten av det norske folk ville ha valgt etter en seriøs demokratisk samtale.

USAs økonomiske problemer ser ikke ut til å ha gjort inntrykk på Høyre.

Sun, 10 Feb 2013 22:53:26 GMT

Gamle sanger om igjen

Jan Tore Sanner har den siste tiden klaget over at små, familieeide norske bedrifter må slite med formuesskatt, mens utenlandske bedrifter som investerer i Norge slipper denne skatten. Sanner og Høyre mener at formuesskatten er en av de største ulempene norsk næringsliv har i konkurranse med internasjonale bedrifter. Den første tråden Sanner snuble i, er at formuesskatten betales av privatpersoner, ikke bedrifter. Men dette til side, det virker som om Sanner, i sin iver etter å finne argumenter mot formuesskatt, glemmer at utenlandske bedriftseiere som opererer i Norge skatter til sine hjemland. Det er blåøyd å tro at formuesskatt eller ikke er avgjørende for om folk velger å investere her i landet. Dersom utenlandske selskaper som opererer fra skatteparadiser konkurrerer i Norge, vil de ha lavere kostnader – det stemmer. Men dersom Høyre mener at Norge skal styrke næringslivets konkurranseevne gjennom å konkurrere på skattekutt, så er det meget bekymringsverdig.

For Høyre ser det ut til at reduksjon og fjerning av skatter er den viktigste virkemidlet for å styrke norsk næringsliv. Dette sa de også da finanskrisen rullet inn over Norge i 2009. Den rødgrønne regjeringen valgte da å stimulere aktiviteten i økonomien som mottiltak. I Sverige valgte høyrepartiene å kutte skattene. Norge hadde både mindre fall i arbeidsledighet og i vekst enn Sverige. Veien gjennom økonomisk krise er å støtte opp om næringslivet, ikke kortsiktige skattekutt til begrensede grupper.

Sist uke møtte jeg Christian Tybring-Gjedde til debatt i NRK om at elleve EU-land nå vil innføre en internasjonal skatt på finanstransaksjoner. Dette er et prinsipp Arbeiderpartiet støtter. Finanssektoren er underbeskattet, og et internasjonalt samarbeid om dette er positivt. Tybring-Gjedde mente at Norge burde la EU-landene innføre skatten, men ikke samarbeide. Han mente vi heller burde satse på å bli et finans sentrum, og lokke store investorselskaper til Norge. Dette var noe Irland gjorde. Der ble finanssektoren for stor. Den utgjorde etter hvert en for stor andel av BNP, og dette virket destabiliserende. Dette var en av grunnene til at Irland ble så hardt rammet av krisen som nå preger Europa. Høyre og Frp mener at skattekutt er løsningen på enhver utfordring for norsk næringsliv. Dette har de forfektet siden 1980-tallet, da Ronald Reagans ensidig fokus på tilbudssiden i økonomien dominerte fullstendig. At enorme skatteletter til såkalte «jobcreators» var meningsløst når de som skulle etterspørre varene og tjeneste sakket akterut, ble fullstendig oversett. Skillet mellom de som velger «supply-side»-tilnærmingen, og de tradisjonelle «demand-side»-økonomene lever fortsatt i beste velgående, og det er ingen tvil om hvor norsk høyreside henter sin inspirasjon.

1980-tallets ideer om hvordan mindre skatt til de rikeste skaper stor aktivitet og dermed kommer oss alle til gode, burde vært gravlagt en gang for alle etter George Bush’ presidentperiode. Etter to runder med enorme skattekutt for de rikeste, er «the one percent community» blitt et begrep alle kjenner samtidig som USAs økonomi har opplevd et av historiens største tilbakeslag. Det ser ikke ut til å ha gjort inntrykk på Høyre og Frp.

Den sittende regjeringen har samarbeidet tett med norsk næringsliv gjennom de vanskelige årene etter 2008 for å utvikle best mulige konkurransevilkår. Sammen med norsk næringsliv, fagforeningene og arbeidsgiverne søker vi stadig måter å forbedre vilkårene. Regjeringen har blant annet sørget for betydelige forenklingsgrep som gjør det lettere å starte bedrift og å drive den. Norske bedrifter bruker for eksempel langt mindre tid og ressurser på skatterapportering enn gjennomsnittet. Høyres og Frps ideologiske kamp for skattekutt viser bare hvor begrenset tilnærming de har til de betydelige utfordringene norske bedrifter står overfor i vårt viktigste eksport marked – Europa. De prioriterer som de alltid har gjort – de velger skattekutt fremfor felles velferd og stabile rammebetingelser for næringslivet.

Er det likegyldig for et lands utvikling om det satser på industri eller jordbruk?

Sun, 10 Feb 2013 22:00:52 GMT

Afrikas valg

Fjoråret førte med seg besøk til to svært forskjellige afrikanske land, Sør-Afrika og Eritrea. Til tross for de store ulikhetene er konfliktlinjene i den økonomiske politikken begge steder den samme. Konflikten går i bunn og grunn mellom de som mener det spiller en rolle hva landet produserer – om det skal finnes industri eller bare gjetervirksomhet og landbruk – og Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbankens tradisjonelle linje at et land skal holde seg til sitt «komparative fortrinn», uansett om dette er kameldrift eller høyteknologi. Invitasjonen kom i begge tilfeller fordi jeg er en utpreget tilhenger av det første alternativet: at hva et land produserer er helt bestemmende for dets velstand. Mange land forsterker i dag sitt komparative fortrinn i å være fattige og underutviklet. I Sør-Afrika hadde jeg møte med handels- og industriministeren og ministeren for statsbedrifter. Her var det Apartheidregimet som startet statsbedriftene, ikke sosialistene. Ministrene jeg møtte arbeidet for å øke verdiskapningen i Sør-Afrika gjennom høyteknologiinvesteringer. Det skjer mye interessant, blant annet et samarbeid med Kina om å utvikle jernbanemateriale. Men konfliktlinjen var klar: En representant for Finansdepartementet forsvarte varmt og aggressivt den tradisjonelle IMF og Verdensbank politikken.

Eritrea har kastet ut de fleste internasjonale organisasjoner, inkludert Verdensbanken og IMF. Derfor var det interessant å bli invitert i det som i praksis var et litt utvidet regjeringsmøte. Nettopp fordi landets internasjonale omdømme ikke er godt, ble den gamle italienske kolonien Eritrea et uventet hyggelig bekjentskap. Intet av de over 50 land jeg har besøkt i embets medfør har bragt så mange overraskelser. Jeg vet ikke om Eritrea behandler regimets fiender bedre eller dårligere enn USA gjør, men jeg hadde ventet meg et land væpnet til tennene. Selv om vi reiste mye rundt så jeg imidlertid bare ett eneste gevær. Regjeringspartiets hovedkvarter var kun voktet av en ubevæpnet ung dame i feltuniform. Krigen mot Etiopia hadde gjort underverker for likestillingen mellom kjønnene, rundt førti prosent av geriljasoldatene hadde vært kvinner. Det daglige liv i fabrikker og på markeder bar tydelig preg av dette. Alle de store verdensreligionene er respektert og likestilt.

Mitt tidligere syn på italiensk kolonipolitikk måtte revideres. I Eritrea hadde Italia etablert en mengde industrier og hadde investert kraftig i infrastruktur, blant annet verdens lengste taubane fra havnebyen Massawa til hovedstaden Asmara, 2300 meter over havet. Men på samme måte som Tyskland gjorde i 1945, opplevde Eritrea en brå avindustrialisering i 1942. Engelskmennene som invaderte landet demonterte industrien, inkludert den over 100 kilometer lange taubanen som var livslinjen til havnebyen og de store kranene der. Alt ble sendt til engelske kolonier, hovedsakelig Pakistan. I Tyskland ble den industriødeleggende Morgenthauplanen i 1947 avløst av den industribyggende Marshallplanen. I Eritrea lever Morgenthauplanen ennå videre i 2013. De som hjelper Eritrea med å rette på dette er kineserne, noe jeg fikk oppleve på nært hold gjennom bedriftsbesøk. På mine spørsmål ble det fortalt at kineserne respekter de krav landet stiller. Besøket gjorde det klart at Eritreas store problem er at landet ikke klarer å fø en voksende befolkning, noe som fører til utvandring. Mitt råd var å skape en selektiv Marshallplan, fortrinnsvis i et (vanskelig) samarbeid med de andre nasjonene på Afrikas horn.

Et delvis industrialisert land kan bære en svært mye høyere befolkningstetthet enn gjeterdrift, og med bedre inntekt. Men også i Eritrea eksisterer den samme fronten som i Sør-Afrika. Også der finnes det folk med tidligere tilknytning til Washington-institusjonene. At Vesten nå selv er i ferd med å bli fattigere av teoriene vi lenge har prakket på Afrika, leverer forhåpentligvis det endelige beviset på at dagens teorier må revideres. Vi må tilbake til ideologien som dominerte fra 1945 til 1975: Økonomisk struktur er helt vesentlig. Høyere priser på afrikanske råvarer forvirrer midlertidig bildet, men i 2012 bekreftet Verdensbankens sjeføkonom Justin Yifu Lin min tese at «Unntatt noen få oljeeksporterende land, har intet land blitt rikt uten først å ha industrialisert». Nå er det bare politikken som må endres. Også fra begge norske regjeringsalternativers side.

IMFs janusansikt

Sat, 19 Jan 2013 14:40:24 GMT

IMFs prognosar for mange land er stikk i strid med den faktiske utviklinga.

I 2005/2006 mistet Det internasjonale pengefondet (IMF) sine viktigaste gjeldsland, Argentina, Brasil og Indonesia, som representerte over 80 prosent av fondet sin totale uteståande kreditt. Dermed forsvann ein omtrent like stor del av fondet sine renteinntekter. I realiteten var IMF konkurs. Det som berga fondet, var ei gullbehaldning på 3217 tonn som det forvalta på vegne av medlemsstatane. Den var meint berre som støtte til fondet sine utlån. Men i 2006 vedtok styret at IMF inntil vidare kunne selje av gullbehaldninga for å skaffe seg pengar til driftsutgifter. Andrew Crockett, tidlegare sjef for BIS, var formann for utvalet som foreslo salet av gull. Han kommenterte kort og kynisk: «Fondet gjer det godt når verdsøkonomien går dårleg.» Den internasjonale økonomiske krisa stadfester sanninga i Crocketts utsegn. Sidan 2009 har IMF slett ikkje hatt behov for å selje gull. Som ledd i krisepolitikken har 37 medlemsland gitt IMF lån eller tilsegner om lån på cirka 2600 milliardar kroner, i tillegg til dei ordinære kvotane. Norge har teke del i dette gildet med to lån på totalt cirka 85 milliardar kroner, eit beløp som tilsvarer Norges samla offentlege investeringar (statlege og kommunale) i 2012. Men IMFs lån til eurolanda i krise veg ikkje spesielt tungt i «redningspakkane ». Av den såkalla troikaen sitt samla lån til Portugal (78 milliardar euro) utgjer IMFs bidrag 33 prosent. I troikaens to store lån til Hellas (totalt 173 milliardar euro) er IMF inne med berre 16 prosent. Dette viser at pengebeløpa IMF bidreg med, ikkje er avgjerande. Pengane EU-landa har slusa gjennom IMF, kunne dei sjølvsagt like godt ha lånt ut direkte til statane i krise.

Ein grunn til at EU, og spesielt Tyskland, har insistert på at IMF måtte delta i «redningspakkane» er at organisasjonen har lang erfaring med overvaking og administrasjon av statar i økonomisk krise. Ein annan og langt viktigare grunn er at IMFs økonomiekspertar» gir autoritet og legitimitet til krava om økonomiske innstrammingar som EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken stiller overfor krisestatane. Når IMF forkynner at krisa kan løysast berre gjennom rasering av velferdsstatane og drakoniske lønnsreduksjonar, såkalla «ekspansiv innstramming», blir mulege alternativ effektivt stengde ute. I kortversjon er logikken bak IMFs innstrammingspolitikk at kutt i offentlege utgifter, lønnsreduksjonar og så vidare, vil føre til lågare lånerente, prisnedgang og auka realverdi på formuar. Dette skal raskt resultere i meir positive «forventingar», eksportvekst, auka private investeringar og vekst i privat konsum, altså oppsving i økonomien. Sjølvsagt er også prognosemodellane til IMF tufta på denne tankegangen. Men IMFs prognosar for mange land er så i strid med den faktiske utviklinga at det er blitt eit truverdeproblem for organisasjonen. Spania (som har følgt IMFs råd utan å ta lån frå dei) og Portugal har følgt IMFs oppskrift til punkt og prikke. Det økonomiske samanbrotet i desse landa avvik så dramatisk frå fondet sin prognosar at endåtil den nyliberale businesspressa begynte å øve kritikk mot IMF.

Dette er bakgrunnen for ein rapport signert av fondet sin sjefsøkonom, lærebokguruen Olivier Blanchard. Han vedgår at IMF har «undervurdert» den «kortsiktige» multiplikatoreffekten av kutt i offentlege utgifter, og endå meir den «kortsiktige» effekten på sysselsettinga. Men på «lang sikt» er prognosane riktige. Dessutan slår han fast at: «Effektane finanspolitikken har på den økonomiske politikken på kort sikt, er berre ein av dei mange faktorane som må vurderast når ein skal bestemme kva tempo som er passande for fiskal konsolidering i kvart enkelt land.»

At IMFs praktiske krisepolitikk er uendra vart tydeleg demonstrert då fondet sitt ekspertteam («review mission»), saman med resten av troikaen, var på kontrollbesøk til «mønstereleven Portugal» (Der Spiegel) i november 2012. Innstrammingspolitikken har ført økonomien ut i ei hengemyr av arbeidsløyse og fattigdom: Over 16 prosent arbeidsløyse, 40 prosent ungdomsarbeidsløyse og fjerdedelen av befolkninga har hamna under den offisielle fattigdomsgrensa. Likevel føreskreiv IMF meir av same medisin: meir kutt i offentlege budsjett, meir lønns- og pensjonskutt og større innhogg i arbeidsløysetrygda. Retorikken er litt endra, men ikkje praksisen.

Hvor mye er nok?

Sat, 12 Jan 2013 19:15:51 GMT

Den økonomiske veksten skulle gi oss mer fritid. Men vi jobber bare mer.

I 1930 skrev John Maynard Keynes essayet «Økonomiske muligheter for våre barnebarn». Der spådde han at den økonomiske levestandarden om hundre år ville være mellom fire og åtte ganger så høy som det den var i 1930 i det han kalte «progressive land». Denne spådommen har gått i oppfyllelse. Allerede etter åtte-ti år er brutto nasjonalprodukt (BNP) per hode i Norge åtte ganger så høyt som det var 1930, mens det i Storbritannia er omtrent fem ganger så høyt. Videre spådde Keynes at vi ville jobbe mye mindre i fremtiden. Det finnes mange grunner til å jobbe, men hovedsakelig gjør man det for å sørge for det daglige brød. En slik økonomisk vekst vil tilsi at man klarer å produsere det som behøves for en normal livsførsel med betraktelig mindre arbeidsinnsats. Keynes trodde at man i 2030 kunne klare seg med daglige tretimersskift eller en femten timers uke for å tilfredsstille grunnleggende behov, fordi maskiner i større grad ville erstatte menneskelig arbeidskraft. Slik har det ikke gått. Maskiner har blitt brukt til å øke produksjonen, men den menneskelige arbeidsinnsatsen har ikke blitt redusert proporsjonalt. I Norge ble normalarbeidsdagen for voksne, med titimersdag og 54 timers arbeids uke, lovfestet i 1915. I 1959 ble arbeidsdagen redusert ytterligere, til ni timer, og 45 timers arbeidsuke ble innført. Denne ble videre redusert til 40 timer i 1976. Den lovlige arbeidsuka er uendret i dag. Siden 1986 har man 7,5 timers arbeidsdag og 37,5 timers arbeidsuke i virksomheter med tariffavtale.

I 1931, nesten samtidig som Keynes forestilte seg tretimersdagen, reiste LO første gang kravet om sekstimers arbeidsdag. En av grunnene til at det har gått så trått mot dette målet, og at det faktisk har stått stille siden 1986, er bekymringen for aldringen i befolkningen som gjør at forsørgerbyrden blant dem som er i jobb blir større. Ifølge beregninger Statistisk sentralbyrå har gjort, kan man likevel klare en 30-timersuke omtrent i 2050. Trenden i Norge ligner trenden i andre rike land. Før 1930 var normen mer enn 50 timer, mens omtrent 40 timer har vært standarden etter den store depresjonen i 1930 og andre verdenskrig. Mellom 1950 og i dag er Norge i en særstilling sammen med land som Frankrike, hvor antall arbeidstimer har gått ned. I land som USA og Japan jobber man i snitt mer i dag enn i 1950. Hvorfor bruker vi ikke i større grad vår økte inntekt til å dyrke andre interesser enn produksjon, effektivitet og konsum? Det er hovedspørsmålet i boka «How Much is Enough: Money and the Good Life», av Robert og Edward Skidelsky. De tror at en av de tingene Keynes undervurderte, var menneskets evne til å ønske seg mer og mer ting. Som for brukere har vi i dag en langt rikere meny av ting vi kan ønske oss enn det man hadde for 100 år siden. Det man heller ikke kunne forestilt seg i 1930, var hvor viktig vi nå synes det er med oppdaterte modeller. Det holder ikke med en telefon eller en datamaskin. Hvis menneskers handlinger er et resultat av deres egentlige ønsker og behov, er gjennomsnittsborgeren altså mer interessert i jobbe et par dager ekstra i året for å ha den nyeste Ipaden, istedenfor å ta seg noen dager fri med en bok lånt på biblioteket.

Skidelsky og Skidelsky skriver at økonomer har en del av ansvaret for tingenes tilstand. Man har definert økonomisk vekst for snevert, og i for liten grad tatt inn over seg at økt tid til lek og moro er et gode i seg selv. I sin rapport om brutto nasjonalprodukt, «Mismeasuring Our Lives», foreslår økonomene Joseph Stiglitz, Amartya Sen og Jean-Paul Fitoussi at man burde tenke på å inkludere verdien av fritid i BNP. I en beregning viser de at målt etter en konvensjonell definisjon av BNP, er levestandarden til den gjennomsnittlige franskmann to tredjedeler av levestandarden til en gjennomsnittlig amerikaner. De korrigerer først for at helse og utdanning er dyrere i USA. Da blir plutselig franskmannens levestandard fire femtedeler av amerikanerens. Verdsetter man også tid brukt på husarbeid og fritid, er forskjellen mellom USA og Frankrike redusert slik at den gjennomsnittlige franske levestandarden er 87 prosent av den amerikanske.

En slik endring ville omdefinere hva man anser som framgang offisielt, men det individuelle behovet for mer og mer stilner nok ikke. Omstilling til nullvekst krever radikale endringer. Har du fått nok ennå?

Ikke plag de rike!

Sat, 12 Jan 2013 19:06:55 GMT

Høyre jobber iherdig for å tilfredsstille sine rike velgjørere.

En av de siste sakene som ble behandlet før Stortinget tok juleferie, var på sakskartet omtalt som «Endringer i partiloven». Ikke en overskrift som får journalistkorpset til å stimle sammen i presselosjen, men den førte til en av kommunalkomiteens krasseste debatter denne høstsesjonen. Saken dreide seg om åpenhet om partifinansiering – spesielt valgkampbidrag. Samme dag som denne saken ble debattert i Stortingssalen, ble det kjent at milliardær Stein Erik Hagen hadde ombestemt seg siden forrige valg, og likevel ville bidra med en million kroner til Høyres valgkamp via sitt selskap Canica AS. Dersom Høyre får regjeringsmakt og gjennomfører sitt programforpliktede løfte om å fjerne formuesskatten, vil det, gitt Hagens skattbare formue i 2011, innebære en årlig skattelette på om lag 15 millioner kroner – altså får Hagen femtengangeren tilbake. Partistøtten til Høyre kan dermed vise seg å bli en svært lukrativ investering. Særlig lukrativt blir det dersom Høyre får gjennomslag for sitt forslag om å gi skattefradrag for partigaver. Da havner 28 prosent av regninga hos felleskassa. Hagens avkastning blir i så tilfelle tjuegangeren.

Å støtte det politiske partiet man er mest enig med, er selvfølgelig helt lovlig og legitimt, også for Stein Erik Hagen. Men det er viktig for demokratiet og debatten at offentligheten har mest mulig informasjon om hvem som finansierer de ulike partienes valgkamper, og hva pengene brukes til. Det er ikke likegyldig for velgerne om et parti har økonomiske bindinger til Stein Erik Hagen eller 880.000 LO-organiserte. Derfor vedtok Stortinget på nest siste møtedag å innføre en plikt til å offentliggjøre valgkampbidrag tre dager før valget. Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti stemte imot. De fremmet i tillegg felles forslag om å heve terskelen for innberetningsplikt for politiske partier. Argumentasjonen var mindre byråkrati. Det lyder temmelig hult. Fra før er vi godt kjent med at høyrepartiene synes offentliggjøring av skattelistene er plagsomt. De mener at informasjon om inntekts- og formuesforhold er et personlig anliggende som offentligheten ikke bør ha tilgang til. For å bringe følgende på det reine med en gang: Den vulgariteten som var i ferd med å utvikle seg rundt offentliggjøring av skatteopplysninger, måtte stoppes. At folk kunne kople skattelistene mot Facebook-siden sin og sammenligne inntektene til alle sine «venner», tilførte samfunnsdebatten absolutt ingenting. Derfor er det nå bare skatteetaten som kan publisere listene elektronisk, man må logge seg inn for å sjekke dem og man kan kun foreta enkeltsøk.

Men at skattelistene er offentlig tilgjengelig, e et viktig prinsipp av mnge åsaker. Nylig ble det publisert en studie som anslo at skatteunndragelse fra næringslivet reduseres med rundt 800 millioner årlig som følge av at offentligheten kan ettergå skatteopplysningene. Å motvirke svart økonomi er i seg selv et tungtveiende argument for åpenhet. Men det aller viktigste er at åpenhet muliggjør debatt om skattesystemet og hvordan det slår ut for ulike inntektsgrupper. Høstens føljetong om formuesskatt ville ikke vært mulig uten at vi kunne gått inn i skattelistene og sett hvor avgjørende formuesskatten er for å unngå at flere av landets aller rikeste ender opp med å betale lite eller ingenting i skatt. Det er forståelig at høyresiden ikke ønsker slike debatter, men det er lite sjarmerende å observere hvordan de forsøker å hindre at det skjer. Særlig fordi vi vet at Høyre og Fremskrittspartiet er partier som prediker åpenhet og offentlighet på absolutt alle andre samfunnsområder.

For noen dager siden kunne vi lese om hvordan Høyres Stefan Hegglund vil innføre krav om at Oslo-skolene skal legge ut CV-informasjon om de ansatte på skolenes hjemmesider slik at det blir «lettere for foreldre å vite noe om skolen barna skal gå på». Høyre har stilt seg i spissen for rangering av landets skoler gjennom å drifte egne nettsider som www.trondheimsskolen.no hvor hvem som helst kan gå inn og sjekke resultatet av kartleggingsprøver og nasjonale prøver ned på klassenivå. Prøvene har verdi som verktøy for skoleledelse og lærere i arbeidet med å gi hver enkelt elev undervisning på riktig nivå. Som offentlig rangeringsverktøy som overhodet ikke tar hensyn til elevenes utgangspunkt da de begynte på skolen, er verdien liten. Kombinerer man rangeringen med Høyres ønske om frislipp av privatskoler, blir det ingenting annet enn et ledd i utviklingen av A- og B-skoler. Men så lenge de mest velstående slipper å gås etter i sømmene, er vel alt greit i Høyreleieren.

Stamfaren fra Valdres

Fri, 28 Dec 2012 18:13:36 GMT

Den økonomiske krisen har vekket ny interesse for Thorstein Veblens teorier.

Forleden kommenterte økonomen Paul Krugman i The New York Times at USAs kapitalisme på 1950-tallet var svært forskjellig fra det den var tidlig i samme århundre. Industriledere hadde ikke lenger enorme hus med stort tjenerskap og yachter med stort mannskap. De var flyttet til forstedene, de klarte seg med innleid hjelp, og hadde de båt, styrte de den selv. Hva Krugman ikke spør om, er hvorfor USA – som rundt 1900 så ut til å kunne utvikle seg til et plutokrati, det vil si pengevelde – i løpet av noen få tiår var blitt så «sosialdemokratisk» av sinnelag. USAs økonomifag var sentralt i denne prosessen, der to nye økonomiske retninger ble skapt: evolusjonær økonomi (som baserte seg på metaforer fra biologien) og institusjonell økonomi (som legger vekt på samfunnets struktur og institusjoner). Dette var alternativer til den engelske nyklassiske økonomien som startet med Alfred Marshall i 1890. Det pussige er at én og samme person var stamfar til både evolusjonær og institusjonell økonomi. Det var også han som skapte merkelappen «nyklassisk økonomi». Denne personen var Thorstein Bunde Veblen (1857–1929), som vokste opp på prærien i USA med valdresdialekt som morsmål. I 1920 ble Veblen invitert til stillingen som økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo, men avslo.

I disse dager kommer det en ny bok som sammenfatter Veblens biografi, hans «norskhet», forfatterskap, og hans nye aktualitet i dag: «Thorstein Veblen: Economics for an Age of Crises». Selv om han selv døde få uker før krakket i 1929, blir Veblen av mange ansett som The New Deals far. Et hovedargument i boken er at Veblen, hans likesinnede og hans elever lenge dominerte økonomi-faget i USA. Faktisk helt til Veblens elevs elev Arthur F. Burns løste finanskrisen på 1970-tallet gjennom at lønninger og etterspørsel ble holdt oppe, mens det ble skapt inflasjon som tvang finanskapitalen ut i realøkonomien for å unngå tap. Denne oppskriften er så motsatt av det som skjer i USA og Europa i dag som overhodet tenkelig. I dag har den nyklassiske logikken tatt over. Ifølge denne logikken har prisen på arbeidskraft ikke større betydning enn prisen på poteter, noe som må lede til kollaps. Istedenfor skillet mellom plan og marked, oppretter Veblen et skille mellom produktiv og produktiv økonomisk virksomhet. Tjener kapitalisten penger på en måte som gjør kaka større for oss alle, eller tjener vedkommende penger på en måte som krymper økonomien? Samtidig stiller Veblen krav til kapitalistene om at de ikke skal vise frem sin rikdom på en prangende måte.

Veblens skille gir nye innsikter. I hans perspektiv har det lite for seg å spørre om dagens økonomiske krise er et resultat av «grådighet», siden all økonomisk virksomhet i kapitalismen er en form for grådighet, det vil si et uttrykk for et behov for å tjene penger til livets opphold. Kristian Birkeland og Sam Eyde var «grådige» da de grunnla Norsk Hydro, men denne virksomheten skapte enorme verdier for Norge. I Veblens verdensbilde var de drevet også av andre ting enn grådighet. Når finanssektoren i dag tjener penger på å krympe økonomiene i Sør-Europa, er dette grådighet som gjør fellesskapet fattigere. Sistnevnte form for grådighet, som for Veblen var resultatet av et rovdyrinstinkt, måtte etter hans mening stoppes. Og det ble den fra 1932 til 1999 gjennom USAs Glass-Steagall Act, en lov som skapte et klart skille mellom kommersielle banker og investeringsbanker. Noe av det viktigste filosofen Adam Smith skrev i «Nasjonenes velstand» fra 1776, var at «det er ikke av bakerens godhet vi får vårt daglige brød, det er fordi bakeren trenger penger». Noen år senere, på den andre siden av Den engelske kanal, fant noen en enda bedre måte å tjene penger på. Gjennom å frakte mel og korn ut av Paris for å vente på at prisene skulle stige, var det langt mer penger å tjene enn på noe så banalt som å bake brød! Dette førte etter hvert til knapphet på brød og til Den franske revolusjon, men før det skjedde, hadde det vært mye penger å tjene.

Et hovedbudskap hos Veblen er at det er helt nødvendig for samfunnet å skille mellom disse to måtene å tjene penger på, altså 1. på å gjøre kaka større, og 2. på at allerede produserte varere stiger i pris (spekulasjon), på å sabotere produksjonen, og på å hindre innovasjoner. Det finnes mange eksempler på slik virksomhet. Den nyeste krisen har vekket ny interesse for Veblen. Hans eget hovedverk «The Theory of the Leisure Class» kom i fjor i ny utgave både på russisk og kinesisk. Rett over nyåret kommer boken i ny utgave også på norsk, med tittelen «Den uproduktive klasse».

Feil diagnose, feil kur

Fri, 28 Dec 2012 18:02:54 GMT

Påstanden om at dei spanske arbeidarane har levd over evne, held ikkje.

Den tyske regjeringa og den såkalla Troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ECB) og Det internasjonale pengefondet (IMF)) insisterer på at årsaka til den stadig verre krisa i eurosona er «uansvarleg finanspolitikk» og «for høg reallønnsvekst». At krisa starta som ei finanskrise, og at statane sette seg i gjeld med sine enorme hjelpepakkar til finanssektoren, er for lengst gløymt. Ei samanlikning av utviklinga i dei to store antipodane i eurosonas nord-sør akse, Tyskland og Spania, viser at den rådande forklaringa ikkje held. La oss først sjå på offentleg sektor. I perioden 2000–2008 var totale offentlege utgifter i Spania som prosentdel av brutto nasjonalprodukt (BNP) over seks prosentpoeng lågare enn i Tyskland. Endå viktigare er det at Spania i perioden 2000–2007 i gjennomsnitt hadde offentleg budsjettoverskot, medan Tyskland hadde betydeleg underskot. Når det gjeld offentleg sektors bruttogjeld som del av BNP i perioden 2000–2007, braut Tyskland Maastricht-kravet på 60 prosent i alle desse åra, medan Spania var innanfor kravet i fem av dei åtte åra. I Spania gjekk gjeldsprosenten ned, i Tyskland auka den betydeleg.

Det som førde Spania inn i krisa, var ei stor privat utanlandsgjeld som var resultatet av vedvarande handelsunderskot gjennom mange år. Men den var ikkje ei følgje av at Spania hadde hatt reallønnsvekst «over evne» i åra før krisa. Veksten i Spania vart driven av stor auke i investeringane i privat sektor, særleg i bygg/anlegg og i eigedomssektoren. Veksten i Tyskland vart driven av ein eksportboom basert på stagnerande lønningar, relativt sterk produktivitetsvekst og ein generell prisauke på berre 0,8 prosent per år i perioden 1999–2008. Investeringsboomen i Spania førte derimot til ein kraftig generell prisvekst på 3,8 prosent per år. Prisveksten førte til lågare realrente, som i sin tur fyrte opp under investeringsboomen og resulterte i endå høgare prisvekst, endå lågare realrente og auka private investeringar i ein sjølvforsterkande prosess. Det var altså den høge prisveksten i Spania i felles valuta som gjorde at lønnskostnadene per produsert eining steig kraftig, medan dei nesten ikkje endra seg i Tyskland. I Spania var det null vekst i reallønningane i perioden 1999–2008, i Tyskland var det eit fall. I begge land skjedde det ei sterk omfordeling av inntekter frå arbeid til kapital og dermed raskt aukande økonomisk ulikskap, men gjennom to ulike prosessar.

Dei ulike vekstprosessane i Spania og Tyskland hadde lik effekt på inntektsfordelinga, men verknadene på handelsbalansen var diametralt ulike. Medan Spania akkumulerte stadig større handelsunderskot og utanlandsgjeld, skjedde det motsette i Tyskland. Tysklands handelsoverskot var og er avhengig av at andre land har underskot. Derfor er den spanske og den tyske vekstmodellen gjensidig avhengige. I perioden 2001–2011 utgjorde Spanias akkumulerte underskot i varehandelen med Tyskland 57 prosent av Spanias samla underskot med EUs 27 medlemsland, og 25 prosent av landet sitt totale akumulerte handelsunderskot. Like viktig er det at Spanias underskot representerte 19 prosent av Tysklands samla overskot i varehandelen med EU i perioden 2001-2011. Det er verdt å merke seg at asymmetrien i handelen mellom Tyskland og Spania i større eller mindre grad gjeld Tysklands handelstilhøve til den store majoriteten av EU-land. Men fire land i eurosona – Spania, Italia, Hellas og Frankrike – peikar seg spesielt ut. I 2009 utgjorde Tysklands overskot i varehandelen med desse fire landa 78,7 prosent av Tysklands samla handelsoverskot med EU og heile 40,7 prosent av Tysklands totale handelsoverskot.

Den grunnleggande faktoren i Troikaens «redningspakkar» er at dei internasjonale bankane skal reddast, same kva det kostar. Med sterk støtte frå Tyskland held dei fast på den primitive og løgnaktige påstanden om at den spanske staten og dei spanske arbeidarane har «levd over evne». Denne påstanden er grunnlaget for deira unisone krav om innstramming av offentlege utgifter, rett og slett rasering av velferdsstaten, og reduksjon av reallønningane. en gjennom fallet i effektiv etterspørsel vil denne politikken snart føre heile eurosona inn i ein alvorleg og langvarig depresjon. Det vil bli store folkelege protestar som utfordrar dei rådande politiske og økonomiske maktforholda. Tyskland må snart smake følgjene av sin eigen medisin.

Økonomi for fattige

Fri, 28 Dec 2012 17:53:34 GMT

Kan metoder fra medisinsk forskning hjelpe til i kampen mot fattigdom?

Utvikling er innviklet. I debatten om utviklingsøkonomi er det utviklingshjelp som har tatt størst plass. Den har vært polarisert mellom dem som mener vi burde slutte med u-hjelp, og dem som tror problemet er at Vesten ikke hjelper nok. På hver side av debatten har det stått økonomer som har solgt mange bøker. Økonomer som Jeffrey Sachs hevder at den viktigste faktoren som holder fattige fattige, er fattigdom. Derfor trenger de finansiell hjelp som kan løfte dem ut av denne fattigdomsfellen. På den andre siden har andre, som William Easterly og Dambisa Moyo, argumentert for at utviklingshjelpen i seg selv skaper en avhengighetskultur som holder de fattige fattige. Løsningen er å trekke seg ut og la markedet gjøre jobben i stedet. Økonomene Esther Duflo og Abhijit Banerjee bidro i 2011 med nok et bestselgende bidrag. I «Poor Economics» hevder de at de har løsningen. I stedet for en debatt der man er for eller mot utviklingshjelp, foreslår de at man heller burde sjekke hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

I forordet til en annen bok, «Making aid Work», forteller Banerjee om det store jordskjelvet i Kashmir i 2005. Hjelp og hjelpere strømmet til, og noen økonomer fikk en idé. Kanskje man skulle sjekke hvor hjelpen gikk? De skaffet et elektronisk kart, og ba om at alle som delte ut mat, tepper eller medisiner skulle rapportere hva som ble levert hvor, slik at ikke alle hjelperne dro til samme landsby. Det gikk ikke. De som arbeidet i frivillige og internasjonale hjelpeorganisasjoner syntes i hovedsak at ideen var galskap – man har ikke tid til slikt når hjelpen haster. Duflo og Banerjee mener at utviklingshjelp er preget av latskap – man er mer interessert i å hjelpe enn å sjekke at hjelpen faktisk fungerer. De foreslår en radikal endring i hvordan man forsker på utviklingsøkonomi, og deres fanesak er først og fremst at til nå har forskning på utvikling vært uvitenskapelig. Duflo og Banerjee er begge organisert i Poverty Action Lab. Der forsker de på fattigdom, og metoden de bruker er tatt fra medisinen, og bruker randomiserte undersøkelser for å finne ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

Randomiserte kliniske studier er særlig brukt i legemiddelindustrien. Skal man prøve ut en ny hodepinetablett, vil man kontrollere for kjønn, alder, helse og en mengde andre trekk ved dem som prøver ut tabletten. Men det er tidkrevende og vanskelig å være sikker på at man har fått med seg alle variablene. Da er randomisering en snarvei. Det vil si at man tilfeldig velger hvem som får placebopille og hvem som får vanlig pille, mens en tredje gruppe får en konkurrerende pille. En loddtrekning sørger for at deltakere fordeles tilfeldig i to eller flere grupper. Det er ingen garanti for at fordelingen blir lik, men teorien tilsier at i store forsøk vil slike forskjeller utjevnes.

I Poverty Action Lab gjør de dette med landsbyer og individer i mindre utviklede land. Hensikten er at man skal sjekke hva som fungerer. Burde u-hjelp gå til skolebøker, gjødselsubsidier eller vaksinasjoner? Dette kan testes. I én landsby gir man gratis skolebøker eller skolemåltid, i en annen gjør man ingenting. På slutten av året kommer forskerne inn og måler hvor flinke elevene har blitt til å lese. Så kan man gjøre opp regningen. Hvor mye «behandlingen» koster sammenlignes med gevinsten i leseferdigheter. Dette kan videreføres til de fleste felt, det er bare fantasien og etikken som setter grensen.

Det virker enkelt. Noen ganger litt for enkelt. I Kenya gjennomførte forskere en randomisert studie av effekten av gjødselbruk. Behandling og kontrolltomter ble tilfeldig valgt. Noen fikk ingen gjødsel, noen fikk mye, mens noen fikk en passelig mengde. Ikke overraskende ble det funnet at «gjødsel, når det brukes i passende mengder, er svært lønnsomt». Nå vet vi akkurat hvor lønnsomt det er med riktig mengde gjødsel. Men vi vet ikke hva slags politisk system som kreves for å gi gjødselen til de rette bøndene til rett tid. Den største begrensningen med denne metoden er at den forblir på mikronivå. Man kan ikke randomisere hvilke land som skal ha frihandelspolitikk i 2013, og så sjekke i 2014 hvilket land det gikk best med. Vitenskapelig metoder i labben kan bare hjelpe oss et kort stykke på veien, inntil videre forblir utvikling innviklet.

Under falskt flagg

Thu, 22 Nov 2012 14:51:42 GMT

Er de fleste partiene virkelig enige om å videreføre den norske modellen?

De uttalte skillelinjene mellom venstre- og høyresiden i norsk politikk var tydeligere før. På 1980- og 1990-tallet var høyresiden utvetydige i sin dom over den norske samfunnsmodellen: Det var for lite konkurranse, for mye statlig inngripen, for rigide lønninger, for sterke fagforeninger, for generøse velferdsordninger. Kort sagt hadde vi en samfunnsmodell som tok kvelertak på privat verdiskapning og initiativ, og resultatet var lite fornyelse og dårlig konkurranseevne. Siden den gang har det gått ganske bra i Norge. Vi rangeres i toppsjiktet av de fleste positive indekser – for eksempel når det gjelder levestandard, inntektslikhet og tilrettelegging for næringsvirksomhet. Gjennom inneværende økonomiske krise har vi klart oss langt bedre enn de fleste, og vår samfunnsmodell fremheves som vellykket og robust i flere internasjonale sammenhenger. I denne situasjonen har høyresiden vært nødt til å tilpasse seg – ramaskrik om mangel på økonomisk bærekraft er redusert til advarsler mot norsk selvgodhet. Norske – som svenske – høyrepolitikere har den siste tiden brukt en god del energi på å forklare at den norske modellen er noe alle, uavhengig av politisk ståsted, har et eierforhold til. Det er kanskje uenighet om mindre justeringer, men alt i alt fremstilles den norske modellen som nær sagt konsensusbasert. Et av de sentrale spørsmålene før neste års stortingsvalg er derfor dette: Er de fleste norske partier enige om å videreføre hovedtrekkene i vår samfunnsmodell?

Det er en bredt forankret erkjennelse at Norge kjennetegnes av høy sysselsetting, lav arbeidsløshet, høy og jevnt fordelt velferd og høy grad av likestilling mellom menn og kvinner – og at dette er positivt. Det er imidlertid lite matnyttig å erklære seg som tilhenger av den norske modellens resultater, om en ikke er villig til å støtte opp under de virkemidlene som i praksis utgjør modellens særpreg. Jeg vil fremheve særlig tre områder der Norge, og tradisjonelt Norden, skiller seg fra andre land.

1. Satsing på et organisert arbeidsliv, der forhandlinger og dialog mellom partene på lokalt og nasjonalt nivå har en sentral rolle. Dette understøttes av lovregulering av maktforholdene i arbeidslivet, samt statens samarbeid med organisasjonene gjennom såkalt trepartssamarbeid.

2. Høyt skattenivå og en offentlig sektor som sikrer likt tilbud om utdanning, helse og andre grunnleggende tjenester, samt et universelt utformet trygdesystem. Skatteprosenten skal være størst for dem med god økonomi.

3. Statlig ansvar for infrastruktur og energiressurser, kombinert med et bredt virkemiddelapparat for utvikling av arbeidsmarked og næringsliv.

I økonomisk teori snakkes det på mindre folkelig vis om «internalisering av eksternaliteter i beslutningsprosessen». Den høye graden av koordinering, samarbeid, forpliktelse og tillit i vår samfunnsmodell, gjør at vi møter nye utfordringer slik at både motgang og medgang fordeles jevnere på befolkningen enn i de fleste andre land. Derfor bør en måle den reelle begeistringen politikerne har for den norske modellen opp mot bruken av disse sentrale virkemidlene. Det er også i denne konteksten høyresidens spredte krav om skattekutt og angrep på tariffavtalenes posisjon bør plasseres. Når høyrepartiene gir inntrykk av at de bare vil endre litt på stillingsvernet, for å få flere midlertidige ansatte. Eller bare endre litt på arbeidstidsbestemmelsene, så de sterke og friske med færre familieforpliktelser kan få jobbe så mye de vil. Dette er endringer som vil få store konsekvenser for dem som rammes. I tillegg er det et angrep på helt sentrale virkemidler i vår samfunnsmodell.

Situasjonen i Norge i dag er selvsagt ikke hogget i stein. Økonomiske nedgangsperioder i andre land vil prege utviklingen også i tiden som kommer. Klimaproblemer, sosial dumping knyttet til økende arbeidsinnvandring, og behov for mer ressurser til eldreomsorg, er noen av utfordringene vi står overfor. Disse møter vi best ved å ta i bruk – ikke svekke – de virkemidlene som har gitt gode resultater til nå.

Demokratisk årelating

Sat, 17 Nov 2012 10:25:50 GMT

Dagens streiker i Sør-Europa gir litt håp i Europas hardt pressede demokrati.

Klassekampen skrev fredag om hvordan det greske parlamentet jenket på sine egne prosedyreregler da det stemte gjennom nye dekreter fra «troikaen» mens 100.000 mennesker demonstrerte utenfor. Aftenposten rapporterte noen dager tidligere om bordeller som sponser fotballag og skoler. Slike oppfinnsomme påfunn vil vi nok se mer av etter hvert som offentlige institusjoner tappes for penger og landet avindustrialiseres. I store deler av Europa pågår det et dramatisk sammenbrudd av demokratiske institusjoner og sosiale kontrakter. Utdanningssystemet og helsevesenet rammes hardt. I Hellas stopper tilgangen på viktige medisiner opp. I Portugal privatiseres sykehus. I de kriserammede landene har selvmordstallene økt kraftig. I forrige uke hoppet en 53 år gammel spansk kvinne fra balkongen da hun ble kastet ut fra leiligheten sin – noe som rammer 500 spanjoler hver dag. Dette er ikke offer som bidrar til å få i gang økonomien igjen.

De økonomiene som har fått redningspakker, har fortsatt å stå stille eller krympe, statsgjelden har økt i forhold til BNP, og ikke minst har arbeidsløsheten skutt i været. I både Hellas og Spania er over 25 prosent av arbeidskraften uten jobb. Tallene for Portugal og Irland er over 15 prosent. All tidligere erfaring viser at kostnadene ved denne arbeidsløsheten – i form av fattigdom, depresjon, kriminalitet, misbruk – vil tynge disse landene også lenge etter et eventuelt framtidig oppsving i økonomien. Det faktiske innholdet i de «reformene» landene påtvinges, er at produksjonskapasitet ødelegges og at retten til framtidige betalingsstrømmer plyndres. Det gjelder alt fra naturressurser som selges til pensjonsrettigheter som oppheves. De politikerne i EUs kjerneland, særlig i Tyskland, som fronter krisepakkene, ønsker å signalisere at de står for hardbarket økonomisk fornuft, og at de dermed forsvarer sine egne skattebetaleres interesser. I virkeligheten er sammenligningen nobelprisvinneren Joseph Stiglitz bruker, om nedskjæringspolitikken som en «selvmordspakt », mer passende.

Dynamikken i denne katastrofale prosessen er naturligvis ikke upåvirket av økonomiske interesser. Den tyske kapitalen har tjent godt på kombinasjonen av at reallønninger for tyske arbeidere har stått stille eller sunket, og at konkurrentlandene samtidig har måttet bruke en valuta som er for høyt vurdert for dem. Eurokonstruksjonen har dermed skapt store handelsunderskudd i «periferilandene»: Sør-Europa og Irland. Disse underskuddene har blitt finansiert gjennom private og offentlige lån. Det er i all hovedsak banker i kjernelandene som har stått for disse lånene, som har generert betydelige inntekter for disse bankene. I midten av 2008 hadde franske og tyske banker rundt 600 milliarder Euro hver i eksponering mot landene i periferien. Når den risikoen man allerede har tatt betalt for faktisk ble materialisert, grep EU-systemet inn.

Da Roosevelt gjennomførte sin New Deal for å møte kollapsen i 1929, ble han, som økonomen James K. Galbraith har påpekt, lagt for hat av datidens oligarker. Dette til tross for at omleggingen førte til økonomisk restitusjon og bedre forretningsmuligheter. Årsaken var at Roosevelt utfordret og ødela deler av det sosiale maktsystemet. Selv om samfunnsøkonomien blomstret, måtte oligarkenes relative rolle bli mindre. Roosevelt kunne likevel drive igjennom mye av politikken sin basert på demokratisk legitimitet. Dette gjaldt også de europeiske regjeringene som gjorde folkelige krav om til reformpolitikk.

I dagens EU ruller den sammenvokste politisk-økonomiske eliten tilbake en rekke rettigheter som folk i Europa har kjempet frem. Det gjøres ved at ikkefolkevalgte institusjoner, med EU-byråkratiet som katalysator, raskt får større rettigheter. Når flere søreuropeiske fagforeninger nettopp i dag organiserer streiker og demonstrasjoner, forsvarer de derfor mer enn lønninger og arbeidsvilkår. De injiserer litt håp i det hardt pressede demokratiet i Europa. Det store spørsmålet bør ikke være hvorfor de protesterer, men hvorfor man har sett så lite aktiv solidaritet med dem i andre land som ikke er rammet like hardt. Det kan komme til å koste oss dyrt.

De formuende

Tue, 13 Nov 2012 10:14:52 GMT

I Norge har inntektsforskjellene blitt mindre. Formuesskatten er forklaringen.

Mens forskjellene i landene rundt oss har eksplodert, står Norge frem som et tydelig unntak. Som det eneste landet i Vest-Europa har vi klart å temme det mange har oppfattet som en naturgitt utvikling – et stadig økende gap mellom de høyeste og laveste inntektene. Skattereformen fra 2006 er undervurdert som fordelingspolitisk grep, for det aller meste av forklaringen på at Norge går så fundamentalt mot strømmen, ligger her. Mens vi frem til 2006 hadde et skattesystem der de rikeste knapt betalte skatt, har innføring av utbytteskatt og omlegging av formuesskatten ført til at de nå bidrar til fellesskapet som aldri før. På høyresida har det lenge vært stor irritasjon over offentliggjøring av skattelistene, men det er heldigvis fortsatt slik at skatteopplysningene er offentlige. De nyeste skattetallene demonstrerer nemlig at omleggingen av formuesskatten har vært helt riktig. Listene viser med all tydelighet at fjerning av formuesskatten, slik Høyre og Fremskrittspartiet ønsker, i praksis vil gjøre at vi gjeninnfører nullskattyteren i Norge. Norges rikeste mann, Johan H. Andresen, ville fått en skattelette på 97 prosent. En mann som Kjell Inge Røkke ville ikke betalt skatt i det hele tatt.

Likevel er det først når tallene brytes ned på lokalt nivå at vi virkelig får demonstrert den fordelingspolitiske effekten. Mange argumenterer med at fjerning av en skatt som bringer 15 milliarder inn i felleskassa knapt vil merkes i et statsbudsjett som har rundet 1000 milliarder kroner. Det er svært mye å si om et slikt resonnement. Først og fremst at høyresidas politikere mangler fullstendig forståelse for hvor trangt handlingsrommet i kommende budsjetter vil bli med de store etterkrigskullene som nå gjør rettmessig krav på å få utbetalt pensjonene sine. Men de glemmer også at det aller meste av formuesskatten aldri er innom statskassa. Den går til kommunene. I Oslo ble det i 2010 tatt inn 3,14 milliarder kroner i formuesskatt. Oslo kommune disponerer 4727 heldøgnsplasser på sykehjem. En ordinær langtidsplass koster 663.747 kroner. Multipliserer man de to tallene, ender man opp med – tro det eller ei – ca. 3,14 milliarder kroner. Formuesskatten dekker med andre ord utgiftene til hver eneste sykehjemsplass i Oslo. Høyrepartiene må gjerne komme med sin kjente retorikk om at det er så mye å spare på å redusere offentlig byråkrati at skattekutt ikke vil gå ut over velferdstjenestene. Men om det finnes så mye overflødig byråkrati i Høyre -styrte Oslo at 3,14 milliarder med letthet kan spares inn, er det betimelig å spørre om hvorfor det ikke er gjort allerede. Argumentasjonen mangler enhver troverdighet.

Enda mer interessant blir det når vi bryter ned tallene og ser på hvem som betaler. I bydeler i Oslo som Stovner, Grorud og Søndre Nordstrand betales det knapt inn formuesskatt i det hele tatt. Litt grovt sett er det menn bosatt i Vestre Aker, Frogner og Ullern som sørger for disse inntektene til fellesskapet. Fjerning av formuesskatt vil med andre ord både føre til massiv omfordeling i favør av de rikeste menneskene i Oslo og medføre store velferdstap for de brede lag av byens befolkning. Jeg betviler ikke høyrepartienes ønske om en slik politikk, men de bør ha mot til å si det rett ut. I stedet hører vi Høyre og Frp love at de ikke skal gjeninnføre nullskattyteren i Norge. Konfrontert med hvordan det skal skje, er det imidlertid ikke noe svar å få. Det er mange land i vårt nabolag som ikke har formuesskatt. Da har de gjerne høy eiendomsskatt i stedet. Frp har i Stortinget fremmet forslag om forbud mot å ta inn eiendomsskatt. I Sverige har de valgt å ha en langt høyere arbeidsgiveravgift. Heller ikke dette har høyrepartiene i Norge tatt til orde for. I stedet får vi halvkvedede viser om de forferdelige rammebetingelsene for norsk næringsliv. Men det slående ved Norges resultater er jo nettopp at vi har klart å redusere forskjeller samtidig som næringslivet leverer strålende resultater.

Europa er i krise. Her i Norge er det de siste årene skapt over 200.000 arbeidsplasser i privat sektor. Sammenhengene mellom et godt sosialt sikkerhetsnett, utjevning og høy verdiskapning er godt dokumentert. Norge er kanskje verdens beste eksempel på akkurat det. Jeg utfordrer høyrepartiene til å foreslå et skatteregime som er bedre for norsk næringsliv, men som sørger for samme fordeling som formuesskatten. Foreløpig har ingen klart det.

Drømmen som brast

Sat, 03 Nov 2012 11:08:56 GMT

Det realøkonomiske grunnlaget som drev USA fremover, har forsvunnet.

«Europeere spør ‘hvor kommer du fra’, amerikanere spør isteden ‘hvor skal du hen’», brukte en av mine amerikanske professorer å si. Og han hadde et poeng: Helt fra emigrantene gikk av båten fra Europa – nesten uten annen bagasje enn sin egen arbeidskraft – skulle de et sted. Nesten alle skulle vestover. I 1893 gjorde historikeren Frederick Turner koloniseringsgrensen – the frontier – som stadig ble flyttet vestover, til hovedingrediensen i prosessen som skapte amerikansk lynne, kultur og institusjoner. Så lenge gratis land i vest var et alternativ til industriarbeid i øst, måtte lønningene i industrien forbli høye i forhold til i Europa. Den dyre arbeidskraften var en mekanisme som gjorde det lønnsomt å mekanisere industri og landbruk og la grunnlaget for «Den amerikanske drømmen». Da krisen kom på 1930-tallet, var gratis land for lengst oppbrukt, og drømmen var uoppnåelig for mange. Men i en rapport i 1945 skapte president Franklin D. Roosevelts vitenskapsrådgiver Vannevar Bush en ny koloniseringsgrense USA kunne utvikle seg videre langs, og denne grensen var uendelig. Rapporten het «Science: The Endless Frontier». Denne rapporten ga staten et hovedansvar for den kunnskapsproduksjonen som teoretisk i all uendelighet kunne drive menneskeheten til et bedre og tryggere liv gjennom stadig å produsere ny kunnskap.

USAs sjokk da rivalen Sovjetunionen fikk opp satellitten Sputnik i 1957 forsterket bare Vannevar Bush’ visjon: Verdensrommet var neste koloniseringsgrense, og konkurransen med Sovjet var en viktig faktor i denne utviklingen. Symptomatisk nok sammenfalt det amerikanske romfergeprogrammets siste tur med finanskrisen. Den amerikanske drømmen om at alle og enhver kunne skape seg sin egen lykke, var hele tiden tuftet på dynamiske visjoner i produksjonsøkonomien: effektivisering av landbruk og utvikling av ny teknologi. Fredrick Turners teori var et typisk produkt av den evolusjonære økonomiske tenkningen som da preget USA. I 1898 utfordret den norsk-amerikanske økonomen Thorstein Veblen Europas økonomifag i artikkelen «Hvorfor er ikke økonomifaget en evolusjonær vitenskap?» Da Vannevar Bush kom med sin visjon, var USAs økonomifag ennå preget av den evolusjonære tenkningen fra Veblens generasjon. Året over meg på Harvard Business School gikk George W. Bush i C-klassen og Mitt Romney i B-klassen. Allerede da, midt på 1970-tallet, var verden i ferd med å endre seg. Nyklassisk økonomi med sitt statiske verdensbilde hadde overtatt etter den evolusjonære økonomiske tenkningen, og finans – ikke produksjon – var dit de som virkelig ville tjene penger skulle. Dette var tidspunktet amerikanske reallønninger begynte å stagnere.

Under disse dagers valgkamp står «Den amerikanske drømmen» fremdeles høyt på agendaen, men et vesentlig element synes å mangle. Det er egentlig ikke lenger klart hvor det amerikanske samfunn skal. Så lenge finansindustrien – ikke realøkonomien – er vekstbransjen, og stadig flere arbeidsplasser forsvinner til Kina ute at tilstrekkelig nye høyteknologiske jobber blir skapt, forsvinner også det realøkonomiske grunnlaget som drev den teknologiske koloniseringsgrensen fremover og muliggjorde den amerikanske drømmen. Barack Obama og Mitt Romneys uenighet i inntektsfordelingspolitikken overskygger to viktige forhold: Ingen av dem synes villige til å regulere finansmarkedene i særlig grad og begge synes å være enige om at USAs konkurransedyktighet skal økes gjennom lavere lønninger. Den bilindustrien Obama «reddet», ansetter nå nye arbeidere med lønninger på rundt halvparten av det eldre arbeidere har, rundt tolv dollar timen i forhold til 24 dollar timen. Drømmen vil gå i revers for mange.

Dersom den amerikanske drømmen nå brister, er det fordi nasjonen ikke lenger skal noe sted, hverken geografisk eller teknologisk, slik den inntil nylig har skullet gjennom hele historien. Individets amerikanske drøm var avhengig av at det amerikanske samfunn som helhet skulle et sted. Å bare skulle til et statisk likevektspunkt er synonymt med ikke å skulle noe sted i det hele tatt, men siden samfunnet som helhet er forsvunnet som analytisk enhet i det moderne økonomifaget, «there is no such thing as society», som Margreth Thatcher sa det, er ikke kandidatene eller deres økonomiske rådgivere i stand til å fortelle den historien. De to presidentkandidatene tilbyr ikke sine velgere særlig annet å strebe etter enn mammon per se. Av samme årsak som vi ikke forstår hvorfor Afrika forble fattig, forstår vi heller ikke at USA nå er på vei til å bli fattigere enn før.